Stoltenberg mister sitt store, sterke reformlokomotiv. Få har trukket tunge lass som Bjarne Håkon Hanssen og våget å ta upopulære standpunkter. Men Hanssen sporet av i en saus av hvite løgner omkring sin fratreden, skriver redaktør Magne Lerø .

Det har nærmest vært opplest og vedtatt at Jonas Gahr Støre
fortsetter som utenriksminister og Bjarne Håkon Hanssen som helseminister.
Hanssen bestemte seg i realiteten tre dager etter valget for å si takk for seg.
Kort tid etter oppsøkte han Jens Stoltenberg og fortalte hva han hadde bestemt
seg for, skriver VG i dag. Men flere ganger etter valget har Hanssen sagt til
mediene at han akter å fortsette, «om statsministeren ønsker det», som det så
kledelig heter. Til slutt orket han ikke mer hvit løgn, skriver VG videre.
Hanssen sier til NRK at det har vært en belastning overfor venner og
medarbeidere å ikke kunne si det som er sant. Kunne ikke Hanssen ha gjort det?
Hadde det blitt så veldig problematisk for Jens Stoltenberg om det han sier nå,
hadde blitt kjent for to uker siden?

Hanssen forklarer til VG at han ikke har sagt sannheten for
å gi Stoltenberg arbeidsro i arbeidet med en ny statsrådskabal.

Den begrunnelsen holder ikke. De problemene det hadde skapt
om Hanssen hadde fortalt om sin beslutning for to uker siden, er det en
statsministers jobb å leve med. Det er grenser for lojalitet og å gjøre det en
mener er best for sjefen og partiet. Hanssen har overskredet denne grensen. Det
er gjort i den beste hensikt. Å lyve i krig eller for å hindre forbrytelser er
greit. En forestående devaluering, en viktig endring i skattereglene, en fusjon
som får dramatiske konsekvenser i markedet og som vil påvirke aksjekursen kan
det i noe tilfeller forsvares å lyve om.

Hanssen har vist sviktende dømmekraft når han ikke har
snakket sant om sin egen avgang. Hans hvite løgn bidrar til å svekke tilliten
til politikere. Vi må kunne stole på at de som skal representere oss snakker
sant.

Det er en økende tendens til at politikere beskylder
hverandre for løgn uten at det er grunnlag for det. Sist ute var Lars Sponheim
som påsto at Jens Stoltenberg løy om Venstres forhold til Frp. Dette er
politisk spill. Det er tolkninger. Lars Sponheim er en politisk spiller som må
finne seg i at andre tolker det han sier og ikke sier. Vi er ikke tjent med at
politikerne begynner å bedømme hverandre moralsk ut fra hva de sier om det
politiske spillet i en valgkamp. På denne måten sprer man mistillit til hele
politikerstanden.

Bjarne Håkon Hanssen kommer ikke til å bli husket for de
hvite løgnene han innhyllet sin egen avgang med. Det er nok flere som kommer å
huske ham for å være online med Snåsamannen da sønnen fikk kolikk. Den slags
historier var særdeles ukorrekt både blant fagfolkene i helse-Norge og i det
politiske miljøet. Men Hanssen tapte ikke noe på det. Det bidro bare til å
bygge hans profil som folkelig politiker.

Hanssen har også åpnet for å gi de heroinavhengige heroin.
Fagfolk gikk i sjokk. Han har sjokkert SV og hele sosiolog-Norge med sine
uttalelser om at trygdede må komme seg opp om morran. Gerd-Liv Valla gikk i
strupen på ham da han ville gjøre endringene i sykelønnsordningen. I et helt år
ble han overøst av kritikk fra fagbevegelsen for de endringer regjeringen ville
gjøre i pensjonsordningene. Den samhandlingsreformen for helse-Norge som han la
fram på forsommeren, fremstår i dag som mye omstridt blant leger og fagfolk.

Bjarne Håkon Hanssen er regjeringens reformkraft. Da Jens
Stoltenberg dannet sin første regjering, snakket han høyt og sterkt om behovet
for å reformere offentlig sektor. Dette likte man ikke å høre i fagbevegelsen
og LO. De rødgrønne har lagt bort de fleste av reformplanene. Men Bjarne Håkon
Hanssen har fortsatt reformarbeidet. Der behovet for reformer har vært størst,
har Hanssen dukket opp.

Det er ikke noe å si på at Hanssen trekker seg etter 18 år
som heltidspolitiker. Han er et politisk dyr, men han ønsker ikke å dø som det.
Nå ønsker han seg en karrière i næringslivet. Det vil han få. Som rådgiver er
Bjarne Håkon Hanssen gull verd. Sannsynligvis vil en større bedrift forsøke å
kapre ham. Han blir neppe gående ledig mange dager.

Ut fra et karrièreperspektiv, gjør Hanssen det riktige. Ut
fra et politisk perspektiv også. 18 år som helstidspolitiker holder. Men det
passer selvsagt ikke Jens Stoltenberg at reformlokomotivet hans skifter spor.

Bjarne Håkon Hanssen sier han ikke lenger er 100 prosent
dedikert.

– Jeg freser ikke like mye som tidligere. Jeg tror tiden kan
være inne til å gi plass til noen som er mer sulten, sier han til NRK.

Gode ledere kjenner på seg når tiden er inne for å gjøre noe
annet. Når man kjenner at motivasjonen synker og sulten etter å oppnå
resultater avtar, bør ledere stille seg spørsmålet om tiden er inne til å
skifte beite.