Lite fornøyd med sjefen

Selv om de ansatte i stat og kommune er mindre fornøyd med sine toppsjefer enn ansatte i næringslivet, betyr ikke det nødvendigvis at sjefene i det offentlige er dårligere enn sjefene i næringslivet, skriver redaktør Magne Lerø.

Toppsjefer i privat sektor blir vurdert som betraktelig bedre på alle områder enn sjefer i offentlig sektor, viser en undersøkelse som Synovate har utført i samarbeid med Manpower og Arbeidsforskningsinstituttet. De har blant annet vurdert sjefers evne til å være tydelig på strategi, til å delegere og sørge for at medarbeiderne har de ressurser de trenger for å få jobben gjort . I gjennomsnitt er to av tre ansatte i privat virksomhet fornøyd med sjefen sin, mens bare rundt 40 prosent av de ansatte i offentlig sektor er fornøyd med toppledelsen.

Dette er egentlig ikke så overraskende. Det er et problem for en del toppledere i offentlig sektor at de ikke klarer å være så klare på strategi som de ønsker å være, fordi de er avhengig av politiske styringssignaler. Det er tøft å forholde seg til et marked. Markedet sørger ubenhørlig for at de beste vinner og de dårligste taper. Men det kan være enda vanskeligere å forholde seg til skiftende politiske signaler, og ikke minst, manglende samsvar mellom bevilgninger og de oppgaver som skal løses. Det fører til at toppledelsen fristes til å snakke med et forbehold, man «regner med» at dette blir strategien fremover, man «forutsetter det og det, og da blir strategien osv». En toppsjef i en bedrift kan tale tydeligere og sterkere om de strategiske veivalg.

Et annet forhold som spiller inn, er at det offentlige tiltrekker seg mer forvaltningsorienterte ledere, mens man i privat sektor har toppsjefer som har større frihet til å lede ut fra hva en selv vil og har tro på.

Videre spiller det inn at målet kan være tydeligere i privat sektor enn i det offentlige. Det er for enkelt å si at man i næringslivet bare er opptatt av å tjene penger . Man kan imidlertid definere sitt mål og strategi tydeligere. I stat og kommune gis man et mer eller mindre tydelig oppdrag, og som sagt, ofte uten tilstrekkelig med ressurser. Det er Nav et eksempel på. Og sykehusene. Knapt noe sektorer skifter toppledere så ofte som sykehus. Grunnen er at lederne opplever at de ikke ikke klarer å stå for en konsekvent, tydelig ledelse og levere i forhold til forventede resultater.

Det fjerde forholdet som skiller offentliges sektor fra privat, er at man i det private styrer både inntekter og utgifter. Her kan man bruke så mye penger en vil om man klarer å tjene mer enn man bruker over tid. I det offentlige er inntektene gitt. Hvis bevilgningene er i knappeste laget, blir utfordringen å kutte kostnader.

Å være toppsjef i det offentlige kan være særdeles vanskelig. Vi kan ikke trekke den slutning at sjefene i det private er bedre enn de i næringslivet ut fra om de ansatte er mer fornøyd med næringslivssjefene. Det blir som å sammenligne epler med pærer. Hvor god sjef man er, avhenger av situasjonen. Det er ikke enkelt å være en god sjef i Nav for tiden, for eksempel, fordi man er midt en gigantisk omstilling og uten at det var samsvar mellom oppgave og bevilgning.