Lederflukt fra pengesluk

Når direktører flykter fra sykehusene i høyt tempo, er grunnen såre enkel. De klarer ikke å få gjort det som forventes av dem med de ressurser de har til disposisjon, skriver redaktør Magne Lerø.

Intet er nytt under solen, sang Åse Kleveland i Grand Prix-finalen i 1966. Det samme skjer om og om igjen. Alt er egentlig bare gammelt nytt. Vi har hørt det før og sett det tidligere.

Det gjelder i alle fall for Sykehus-Norge. Ikke engang Riksrevisjonen klarer å komme opp med noe vesentlig nytt om den begredelige situasjonen. Økonomistyringen er for dårlig. Sykehusene koder behandlinger på en måte som gjør at de klarer å hente ut større bevilgninger enn de skulle hatt. Budsjettdisiplinen er elendig. Man har vendt seg til at budsjettoverskridelser ikke får konsekvenser. Departementet må stille tydeligere krav.

Det konkluderer Riksrevisjonen med. Og vi har hørt det samme ørten ganger før.

– Det er et demokratisk problem at spesialisttjenesten over mange år ikke tilpasser seg de økonomiske rammer fastsatt av Stortinget, heter det i rapporten.

Det samme sa tidligere helseminister Sylvia Brustad. Hun sa flere ganger at hun krevde at budsjettene blir holdt. Og Bjarne Håkon Hanssen sa det samme. Og nå sier Anne- Grete Strøm Erichsen det. Hun sier i dag til Dagbladet det skal utvikles nye rapporteringsrutiner for å sikre at «oppdragsdokumentet» fra departementet blir fulgt. Og hun peker på at underskuddene er blitt lavere de siste årene. Hun satser på at tre av fire helseforetak klarer resultatkravet i år.

Vi får vente å se. Men at underskuddet i år blir noen hundre millioner lavere enn i fjor, ligger det nok an til.

Opposisjonen må selvsagt benytte sjansen til å sparke regjeringen på skinnleggen for dårlig økonomistyring.

– Det er uholdbart at pasienter og skattebetalere må ta regningen fordi sykehusene ikke styres godt nok, sier Bent Høie, helsepolitisk talsmann i Høyre. Så enkelt er det dog ikke. Det er vitterlig pasienter sykehusene bruker penger på.

Når kostnadene til sykehusene øker i galopperende fart, skyldes det at antallet eldre øker og at det kan gis bedre og dyrere behandling for stadig flere lidelser. Leger er mer opptatt av pasienter enn av budsjetter. Det foreligger ikke klare prioriteringer som sier hvilke grupper som ikke skal få behandling. Alle forventer – og krever – å få det beste.

Og de ansatte jobber skjorten av seg. Arbeidstilsynet har i 2009 kontrollert landets 27 største helseforetak som sysselsetter over 100.000 ansatte. 18 av disse bryter arbeidsmiljøloven.

– Flere helsearbeidere blir syke. Mange som står i jobb, burde vært sykemeldt. Det blir de på sikt, uttalte prosjektleder Pål Lund da rapporten ble lagt fram i juni.

Tilsynets rapport dokumenterer at arbeidsmiljøloven blir brutt ved at tidspresset stadig øker, arbeidsoppgavene er for store i forhold til tid og ressurser, en av fire får belastningsskader, skader blir ikke forebygget, ansatte opplever uheldige arbeidsbelastninger og kartlegging av potensielle farer er mangelfull.

Det er neppe en fornuftig strategi å satse på at de ansatte klarer å løpe fortere i gangene.

15 av 19 økonomidirektører har flyktet fra sykehusene i løpet av de to siste årene, går det fram av rapporten fra Riksrevisjonen. Blant direktørene er turbulensen nesten like stor. Riksrevisjonen er bekymret for de konsekvenser dette får for økonomistyringen.

Når så mange direktører slutter, er det fordi de opplever å ha fått tildelt en «mission impossible».

– Jeg tror en del opplever det vanskelig med de store forventningene, fordi det er en begrenset forståelse for at man ikke kan gjøre alt som er medisinsk mulig, sier sjefen for Midt-Norge helseforetak, Gunnar Bovim, til Dagens Næringsliv.

Det er som sagt forholdet lege – pasient som er kostnadsdriveren. Så lenge samfunnet ikke har fortatt smertefulle prioriteringer og gjort det klart hva det ikke skal brukes penger på, får man ikke kontroll med kostnadene.

Det er mange millioner å spare på å nedbygge aktiviteten på lokalsykehusene. Her setter Senterpartiet seg på bakbeina. Flest mulig tjenester på flest mulig steder der folk bor, synes å være deres strategi. Det koster. Det kan være Anne-Grete Strøm-Erichsen skjærer igjennom og krever at lokalsykehusene skal nedgraderes.    

Det er nok også penger å spare på å få holde folk unna de høyspesialiserte sykehusene og ta til takke med mindre spesialiserte behandlingsopplegg på kommunalt plan. Det er at av målene i den bebudede samhandlingsreformen som på er til behandling i Stortinget.