Trygve Hegnar sa en gang ja til å betale 100 kroner for et intervju med Per Olaf Lundteigen. Ansgar Gabrielsen forventer å få 2250 kroner timen. Han er smittet av konsulentsyken og lider av periodisk sviktende dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø.
Karita Bekkemellem bretter i sin nye bok ut sine følelser ved ikke å ha fått nok omsorg fra Jens Stoltenberg, Åslaug Haga skriver roman om en dott og en ekling av en statsminister og ser ikke ut til å plages med at folk tror det er Stoltenberg hun skriver om og Bjarne Håkon Hanssen forlater Stoltenberg for å gi de pengesterke råd om hva de skal si og gjøre når de skal bevege seg inn i maktens sirkler. Den ene overrasker mer enn den andre. Og i dag stiger også Ansgar Gabrielsen inn på arenaen og kan fortelle at det koster 2 250 kroner timen om noen vil intervjue ham. Det skal være utlendinger som må betale for den slags. Han slår nok av for kjentfolk.
Historien om hvordan den tidligere næringsministeren og helseministeren i Bondevik II-regjeringen (2001-2005) på eget initiativ og fullstendig uten ryggdekning i eget parti fikk vedtatt loven som krever 40 prosent kvinner i ASA-styrene, vekker ennå betydelig interesse i inn- og utland. Gabrielsen sier til Aftenposten at får så mange forespørsler fra utenlandsk presse at han ser seg nødt til å kreve betaling for tapt arbeidsfortjeneste.
En skulle tro at Ansgar Gabrielsen med en slik inntekt kunne avse en time eller to nå og da for å fortelle sin historie til utenlandsk presse. Han kunne for eksempel begrenset det til en time i uken og laget en pen liten kø. Det som skjer, er at han gripes av pengefokus. Som konsulent må en ha fokus på egen inntjening. Han anser seg ferdig med politikk og søker ikke oppmerksomhet knyttet til sin tidligere rolle. Og istedenfor å svare konsekvent nei, setter han en markedspris på sine tjenester. Er det viktig nok, betaler de store og viktige mediene. Slik tenker han nok. Så langt bort fra politikernes tenkemåte går det an å komme på fem år. Nå er det inntjeningen som teller.
Kapital har i årevis herjet med Per Olaf Lundteigen og smilt overbærende av hans tanker om norsk økonomi. I 2002 tok ringte Kapital for å få et intervju. Antakelig ville de høre hvordan det sto til i annerledeslandet til Lundteigen og om han hadde kommet vider med ideen om norskproduserte vaskemaskiner. Men Lundteigen er ikke en mann som gir ved dørene. Kapitals journalist ble da bedt om å minne redaktør Trygve Hegnar om at vi lever i en markedsøkonomi og at bønder må ta seg betalt for sine tjenester.