Jens Stoltenbergs medisin for å få ned sykefraværet kan gi noe bedring. Det som vil virke best er å la de som blir syke ta litt av regningen, men det våger han ikke forslå i denne omgang, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg startet i går en intens jakt på å finne er medisin som virker mot det høye sykefraværet. Stoltenberg går vanligvis ikke på banen med upopulære forslag. Han liker å kjøre prosesser som varer lang tid, og som ender med at han skjærer igjennom nesten på overtid. Det kan være det går slik denne gangen også. Når han stikket hodet fram for hugg tidlig i prosessen, er det alvor. Han skal ha ned sykefraværet. Han nevner fire tiltak: Fastlagte normer for hvor lang tid man skal være sykemeldt. Avvik må begrunnes. De har gode erfaringer med dette i Sverige. I tillegg vil han innføre aktivitetskrav til den sykemeldte. Det kan omfatte frammøte på jobben innimellom eller delta i behandlingsopplegg. Det tredje tiltaket er å trekke inn andre leger dersom sykefraværet trekker ut. Og sist, men ikke minst, arbeidsgivere skal betale mer for sykefraværet.

 

Stoltenberg lanserer dette som forslag, ikke vedtak. Han inviterer partene i arbeidslivet til å komme opp med tiltak de tror vil virke bedre.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Lederen for henholdsvis LO og NHO, Roar Flåthen og John G. Bernander, er åpne for å drøfte Stoltenbergs forslag. Det tar seg ikke ut at de to på sparket vender tommelen ned for det statsministeren forslår. Men dette kommer til å bli et basketak uten like. Skepsisen tyter ut både fra arbeidsgiver- og fagforeningshold.

Tom Bolstad, sjefen for Bedriftsforbundet, sier til NRK at han ikke vil være med på at arbeidsgivere skal betale mer for sykefraværet. Det vil føre til at arbeidsgivere vil bli enda mer påpasselig med å ansette mennesker som ikke kan dokumentere at de har god helse. Liv Arum i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon sier Stoltenbergs tanker vil føre til at det bli vanskeligere for kronisk syke og funksjonshemmede å komme seg inn i arbeidslivet.

 

Den såkalte IA-avtalen har virket åtte år. Målet var å få sykefraværet ned med 20 prosent. Istedenfor øker sykefraværet. Alle er enige om at noe må gjøres. Det er mange eksempler på at arbeidsgivere som satser på å få ned sykefraværet, har lyktes. Det er gjerne store bedrifter som trekkes fram i denne sammenhengen. Det er lite vi hører fra offentlig sektor, fra sykehusene for eksempel. Her er sykefraværet klart høyere enn gjennomsnittet. Og mange småbedrifter melder pass i forhold til kravet om at de skal gjøre mer for at folk ikke er syke.

Det andre tiltaket handler om at legene skal holdes i ørene. Fastlegene må finne seg i at andre leger blander seg inn diskusjonen om det er rimelig at den ansatte er sykemeldt eller ikke.  Enkelt blir det ikke. Lege-pasientforholdet står sterkt. Det er ikke noe arbeidsgiver kan blande seg inn i, i mange tilfeller.  Det er massevis av sykdom som hører privatlivet til.

Og via Nav, arbeidsgiver og lege skal den syke tvinges, sorry; motiveres heter det, til oppfølging.

Det skal med andre ord innføres et kontrollregime som både leger, arbeidsgivere og ansatte som er syke skal underlegge seg. Høyre tenker også i disse baner. Hvis man skal kontrollere effektivt, sprer man uvegerlig mistenksomhet rundt seg. Kontrollørenes oppgave er nettopp å overprøve og stille kritiske spørsmål.

 

Grunnen til at det blir slik, er at de rødgrønne i Soria Moria-erklæringen har forpliktet seg til at de som blir syke skal beholde full lønn fra første dag av. Hvis man blir arbeidsledig eller uføretrygdet, da går en kraftig ned i lønn. Men altså ikke hvis man blir syk. De som har arbeid har forhandlet seg fram til langt bedre rettigheter enn de som ikke har kommet seg inn eller som har havnet utenfor arbeidslivet.  Sykelønnsordningen er i et slikt perspektiv ”den sterkeste rett”.

Hvis det var slik at man ble trukket i lønn hvis man ble syk, ville det unektelig føre til at færre var borte fra arbeidet uten at det var helt nødvendig. Alle politiske partier har vært inne på tanken om å gå bort fra ordningen med 100 prosent lønn under sykdom, men de våger ikke forslå det. De vil ikke ha fagbevegelsen på nakken.

Det Jens Stoltenberg burde ha våget å foreslå, er å dele befolkningen inn i tre grupper. Den ene gruppen er mennesker med varig svekket arbeidskapasitet som følge av funksjonshemninger eller varig helsesvikt. Titusener, minst, av disse er i dag uføretrygdede. Disse skulle arbeidsgivere fått årlig støtte for å ansette. Da vi de kunne gjøre nytte for seg.

Den andre gruppen er kronisk syke som erfaringsmessig vil være borte fra jobben en del uker, kanskje måneder enkelte år. Det klarer altså jobben sin på lik linje med friske. Arbeidsgiver skal ikke måtte dekke deres lønn under sykdom. Det er ikke lidelser relatert til arbeidsforholdet vi her snakker om.

Den tredje gruppen er de fleste arbeidstakere som blir syke innimellom. De bør trekkes i lønn de første to dagene de er syke, men de bør ha en rett til å arbeide fraværet inn igjen så fremt dette er mulig. På den måten vil man kunne opprettholde den lønnen man har. Dersom en er syk ut over en måned, vil en få 90 prosent av lønnen, for eksempel.

Men før vi kommer dit, blir det vel til at vi i tillegg til IA-avtalen skal prøve ut Stoltenbergs kontrollregime.