Erna Solbergs framgang skyldes ikke en tilfeldighet, men konkurrentene
hennes er i særdeles dårlig form for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Når en bedrift gjør det meget bra, får gjerne toppsjefen æren for det. Når det går dårlig, får sjefen skylden. De som forsker på ledelse og organisasjonsutvikling peker på at de er altfor enkelt å forklare gode eller dårlige resultater med toppsjefens dyktighet. Bedriftskulturen som ikke minst de ansatte bærer fram, er like avgjørende. Hva andre aktører i markedet foretar seg spiller inn, og i den grad enkeltpersoner skal trekkes fram som forklaring på suksess eller dårlige resultater, er det andre enn toppsjefen som bør fram i lyset.

Vi kommer ikke utenom det at toppsjefer blir genierklært eller elendig-gjort. Eierne gjennom styret holder administrerende direktør ansvarlig for alt som skjer i bedriften. Aksjemarkedet har også i stigende grad toppsjefen i søkelyset. Og selvsagt mediene. Personer er godt stoff. Vi skriver «suksess for Helge Lund» istedenfor «suksess for Statoil». Ros lever sjefene godt med. Det er mer krevende når man må symbolisere nederlag og kraftig tilbakegang.

Personliggjøringen er enda sterkere innen politikken. Den som i 2009 er blitt sterkest utsatt for det, er Erna Solberg. Fram til i begynnelsen av august bar hun taperstempelet i pannen. Hun var satt på vent for å bli skiftet ut som partileder. Oslo Høyre gjorde et fortvilet forsøk i vinter på å kjøre fram Per-Kristian Foss som ny leder. Men Erna Solberg var ikke klar til å kaste kortene, og Foss hadde ikke sterk nok støtte i partiet.

I sommer tok Dagens Næringsliv Høyre grundig for seg. I artikkel etter artikkel ble det demonstrert at det i Høyre var delte meninger om det meste. Konklusjon: Høyre er ikke klare nok i sitt program, de vet ikke hvem de vil samarbeide med og de har en leder som sitter på oppsigelse. Det var bare å sette seg ned, slikke sine sår og vente på et historisk elendig valg.

Så spratt Erna Solberg fram som troll av eske. Sommeropplagt, noen kilo lettere sa de som følger med på slikt, mer offensiv, dristigere, mer tydelig og med større ambisjoner enn hun tidligere hadde vist. Det virket som om hun ikke hadde fått med seg all elendighet mediene hadde hektet på henne og Høyre. Hun var på hogget i TV-debattene. Hun sa ikke noe nytt, men hun pekte på seg selv som nøkkelperson og døråpner dersom andre enn Jens Stoltenberg skulle styre landet. VG utrope henne som debattvinner. Det snudde. Hun som hadde operert på nedadgående kurs i årevis, fikk i løpet av vel en uke «på vei opp» status. Det er gull verd i en valgkamp.

Siv Jensen ble offeret i den mediedramaturgien som utspant seg fra august av. Ikke nødvendigvis fordi hun gjorde noen store tabber, ikke annet enn å dempe ned de mest ytterliggående trekkene ved FrPs politikk. Det var nok, sammen med tilbakegang fra skyhøye meningsmålinger, til at hun ble hektet av «på vei opp»-vinkelen og ble tildelt «på vei ned»-status. Mediene har en forsterkende funksjon. Det er særdeles vanskelig å vri seg unna det fortegnet mediene har en tendens til å utstyre offentlighetens mest synlige aktører med.

Etter valget har Erna Solberg og Høyre fortsatt å stige. Denne uken fikk vi den andre meningsmålingen som viser at Høyre nå har større oppslutning enn Frp, og et flertall av velgerne mener Erna Solberg vil gjøre det bedre enn Jens Stoltenberg som statsminister.

Høyre har ikke lansert et nytt program eller kommet med utspil, som har skap jubel i store velgerskarer. Erna Solberg skryter heller ikke av å ha tatt spennende grep eller å ha sett lyset. Hun framholder nettopp kontinuitet. Høyre har et godt program og har evne til å styre, sier hun og gleder seg over at stadig flere velgere oppdager det. Nøkternt og greit. Noe av forklaringen på at det går bra ligger her. Erna Solberg strør ikke rundt seg med populistiske utspill. Hun overdriver ikke i sin kritikk av regjeringen. Hun er seg selv, tydelig, nøktern og dedikert. Hun har vist at hun tåler motvind og motbakker.

Når Erna Solbergs popularitet stiger, har det ikke minst sammenheng med at Jens Stoltenberg gjør det dårlig for tiden. Etter striden om avgift på biodiesel, må han nok enda lenger ned i kjelleren. Det skal ikke så mye til for å gjøre det bedre enn den som har oppgaven å lede en rødgrønn regjering som knaker i sammenføyningene.

Høyre scorer på forutsigbarhet. Siv Jensen sliter med å skape et gjenkjennelig Frp i alle saker som dukker opp. Hun har vært opptatt av å framstå som et ansvarlig parti når det gjelder pengebruk i årets statsbudsjett. Hun har tatt et steg nærmere Høyre.

For Erna Solberg vil det være gull verd om det kommer til å handle om «Jens mot Erna» framover og ikke «Jens mot Siv». I valget mellom Siv eller Jens, vil nok KrF og Venstre fortsatt velge Jens. I valget mellom Jens og Erna, kan de komme til å velge Erna.

En rekke politiske kommentatorer hevdet det var feil av Erna Solberg å ikke velge KrF og Venstre framfor Frp. Erna Solberg valgte å kjøre på to spor. Det har vist seg å være en riktig strategi. Nå framstår Erna Solberg som leder for opposisjonen. Hun sitter med flest kort på hånden i spillet om den politiske makten framover.

Når det går bra for Erna Solberg og Høyre, har det også sammenheng med at partiet har fått fram en del politikere som makter å sette dagsorden og som utvilsomt har politisk teft.