Stortingets makt(esløshet)

Langeland og Borten Moes tanker om å begrense regjeringens makt til fordel for Stortinget, er dødfødt. I år blir det strammere tøyler for å hindre flere biodieselsaker, skriver redaktør Magne Lerø.

Hallgeir Langeland (SV) gir Jens Stoltenberg et nyttårsforsett i Dagens Næringsliv i dag: Bli bedre til å avklare sakene med regjeringspartiene på Stortinget. Det er selvsagt biodieselsaken Langeland ennå ikke har fått ut av kroppen. Det har ikke Ola Borten Moe (Sp) heller. Han har brukt romjulen til å lansere ideen om at Stortinget bør få mer makt over politikken på bekostning av regjeringen.

Forslaget er så steindødt som det kan få blitt. Vi har innført parlamentarismen her i landet. Det er Stortinget som bestemmer. Vi kan ikke lage et en egen rødgrønn tilleggsbestemmelse til grunnloven i håp om å få Jens Stoltenberg til være litt mer lydhør for det stortingsrepresentantene mener om hine og hitt.

-All Makt I Denne Sal, erklærte Johan Sverderup om Stortingssalen i 1905. Det gjelder fortsatt, men ikke i den betydningen at stortingsrepresentanter skal oppleve at de faktisk har denne makten i aktuelle saker. Poenget er at de kan tilrive seg den. Hallgeir Langeland truet med å gjøre det før Stortinget skulle vedta budsjettet. Han sa det slett ikke var sikkert han ville stemme for regjeringens forslag. Da var han tøff i trynet, men han bøyde seg selvsagt. Han våget ikke si at nå var grensen nådd, nå må regjeringen bøye seg eller gå av. Han kjente grensene for egen makt – eller rettere sagt, maktesløshet.

Det vil garantert være noen fra SV som vil si det dersom regjeringen kommer til å gå inn for oljeboring i Lofoten i år. Kristin Halvorsen vil ikke si noe om det i NRKs politiske kvarter i dag. Hun sier bare igjen og igjen: Denne saken skal vi vinne og jeg tror vi klarer det. På denne måten øker hun sin egen fallhøyde: Hun kan både tape saken og hun vil fremstå som en som var fullstendig på bærtur med ”sin tro” dersom Jens Stoltenberg ikke lar hun vinne. Da er det ingen vei tilbake for henne.

Ola Borten Moe og Hallgeir Langeland kan nå legge biodieselsaken bak seg. De har pratet nok. Jens Stoltenberg bryr seg ikke. Han sier biodieselsaken var avklart med SV og Sp på forhånd, at regjeringen ikke kan ombestemme seg i en sak av prinsipiell karakter fordi saken blir et het potet og at regjeringen vil fortsette med å lytte til politikerne på Stortinget. Ingen selvkritikk å spore hos statsministeren.  I 2010 blir det ”same prosedure as last year”. Og for at ingen skal være i tvil om det, ga Sigbjørn Johnsen beskjed til de rødgrønne på Stortinget før de tok juleferie om at regjeringen legger opp til fire prosents kutt i budsjettene for 2011. Han vil ha innspill til hvor det skal kuttes. En artig romjulsaktivitet.  Det er bare for Ola Borten Moe og Hallgeir Langeland hive seg på kutteren. Her skal det lyttes.

”Krever en lydig regjering” er tittelen på intervjuet med Langeland. Han kan være temmelig trygg på at Sigbjørn Johnsen vil lytte til øret blir svett og varmt. Og nåde den statsråd som ikke vil gjennomføre de kutt Stortinget ivrer for.

Når alt skal sies, må det også sies at Borten Moe og Langeland har et poeng. Det er tankekors at budsjettet bankes igjennom i Stortinget praktisk talt uten endringer. Hva er poenget med at det brukes hundrevis av timer i komitémøter og møter med pressegrupper og interesseorganisasjoner hvis det ikke fører til noe?

Når det ikke åpnes for å gjøre endringer i budsjettet, skyldes det de store spenningene innad blant de rødgrønne. Ved å åpne for å vurdere saker på nytt, ser en hvordan det går. Slik snakker de nok på kammerset i Ap-ledelsen med henvisning til biodieselsaken. Så hver enkelt statsråd finner det best å vokte sitt eget budsjett med nebb og klør.

Neste år vil ikke Jens Stoltenberg tillate at en statsråd setter døren på gløtt i saker der det er delte meninger innad. Kristin Halvorsen gjorde det når det gjaldt biodiesel i fjor. Hadde hun visst hva hun satte i gang, hadde hun nok avstått. Nå er hun fri til å gløde for en bedre skole, mens Sigbjørn Johnsen får ta kjeften med å kutte i budsjettene – og holde fast på kuttene i skuren av protester.