Sluttpakke all time high

Dagbladet alltid foran. Nå er det slutt på den tiden at en journalist i et mediehus per definisjon er en som aldri blir oppsagt

Dagens Næringsliv har brukt kalkulatoren og funnet ut at de store mediehusene i løpet av 2008 og 2009 har gitt 760 millioner i sluttpakker til ansatte. Det mener Aftenpostens direktør, Kristin Skogen Lund er «helt feil». Det er greit å mene nå når hun slutter om få uker. I Aftenposten har hun vært den store sluttpakkebestyreren. Men når eierne Schibsted vil være raus, så har selvsagt ikke hun hatt noe imot det. Nå uttaler hun seg på prinsipielt grunnlag.

Sluttpakkene som er utbetalt er stort sett fra seks måneder til to års lønn til ansatte. I noen tilfeller er det utbetalt tre årslønner. Sluttpakker er et krav fra journalistene. En journalist i et mediehus er per definisjon en ansatt som ikke sies opp. Hvis det skjer, setter de seg på bakbeina. Det er de nå i gang med i Dagbladet. Der har redaksjonsklubben brutt med ledelsen fordi de ikke får sluttpakker. Dagbladet har drevet med nedbemanning de siste fire årene. I likhet med andre mediehus har de rundhåndet betalt ut sluttpakker for å unngå oppsigelser. Nå er kassen i Dagbladet snart tom. Det er ikke penger til sluttpakker, sier eier og ledelse. Det ville føre til antallet ansatte må reduseres enda mer. Det tåler ikke avisen.

Dette har journalistene og Norsk Journalistlag vanskelig for å forstå. Lederen i Norsk Journalistlag mener «eieren må ta ansvar i saken». Det kan ikke bety annet enn at hun mener eierne bør hive innpå noen titalls millioner slik at journalistene kan få sluttpakker.

Det er en skjønn drøm å tro at Jens P. Heyerdahl og de andre eierne skal gå sammen i et spleiselag for at de journalistene som nå må slutte skal få like store sluttpakker som de som har sluttet.

Dagbladets journalister har i lang tid hatt problemer med å ta virkeligheten inn over seg. Da daværende redaktør Thor Gjermund Eriksen i 2005 startet nedbemanningsprosessen, skar det seg fullstendig. Eriksen ble utsatt for massiv kritikk både internt og eksternt. Det endte med at journalistene konkluderte med at de ikke lenger hadde tillit til sin sjefredaktør. Etter hvert kom de seg videre med prosessene, men det gikk ikke mer enn vel et halvt år før Gjermund Eriksen sa takk for seg. Det ble for surt å være redaktør når journalistene offentlig hadde sagt at de ønsker en dit pepperen gror.

Anne Asheim har ledet Dagbladet i en tid hvor krisen har økt i omfang. Hun får ikke like hard medfart som Gjermund Eriksen fikk. Det virker også som hun er av den typen leder som står rimelig støtt i storm.

Det som først og fremst sliter på ledere er ikke tunge motbakker i markedet, men interne konflikter. Når journalistene bryter samarbeidet med ledelsen, bidrar de til å svekke sin egen arbeidsplass og ødelegge grunnlaget for god ledelse. Journalistene bedriver det som kan ende opp i et utilsiktet harakiri.

Hver dag blir arbeidstakere sagt opp. Noen må pent jobbe hver dag i oppsigelsestiden. Andre blir fritatt for arbeidsplikt i oppsigelsestiden. Og noen få får sluttpakker, der gjerne antall månedslønner av avhengige av alder og hvor lenge en har jobbet i bedriften. Men en har ikke krav på noe annet enn lønn i oppsigelsestiden. Situasjonen er en annen hvis man er ansatt i en virksomhet som driver med solid overskudd. Ved omstilling for å sikre bedre lønnsomhet, er det vanlig å tilby sluttpakker.

Med ledelsen i en bedrift må alltid vurdere om det er bedre å tilby sluttpakker enn å gå til oppsigelser. Det blir unektelig dårlig stemning når ansatte blir sagt opp.

Hvis man velger å gå til oppsigelser, fanges man inn av ansiennitetsprinsippet. De yngre og sist ansatte må slutte, mens veteranene blir. Men det kan være flere av de sist ansatte bedriften er mest avhengig av. Ved å tilby sluttpakker får en flere av de eldre ut. I Statoil Hydro ga de sluttpakker til alle over 58 år. Flere av de kan i dag glede seg over dobbelt lønn. Det skjer alltid at en del som tar sluttpakker, raskt får seg nå jobb.

I Dagbladet skal journalister nå behandles omtrent som andre arbeidstakere. Bedriften er i så pass stor krise at de må bruke pengene de har igjen på å sikre videre drift, ikke får å betale ut de som må slutte. Ved å følge denne linjen markerer Dagbladet et kulturskifte. Glem slik det har vært. Glem prinsippet om at ingen skal sies opp. Nå gjelder det å overleve. Man kan gjerne mene at eierne burde hive innpå noen ekstra millioner. De gjør det ikke.

Lederen i norsk journalistlag, Elin Floberghagen, synes ledelsen i Dagbladet er «unødvendig brutal» når de opptrer som andre arbeidsgivere ville gjort. Slik er det når man har som jobb å tale sine medlemmers sak. Når eierne ikke er villig til å tilby sluttpakker, viser sannsynligvis regnestykket at en nedbemanne redaksjonen med 60 og ikke 47 ansatte. Da vil produktet Dagbladet svekkes ytterligere, og det vil stå om jobben til enda flere journalister.