Ledelse i akademisk uvær

 

Det trengs bedre strategisk ledelse i akademia, men en må kalkulere med professorer som hår i suppa og urokråker som en aldri får til å gå i takt som standardutgaven av lojale medarbeidere……

Da de for alvor skulle innføre målstyring ved Universitetet i Oslo (UIO), var motstanden fra akademikerne så sterk at daværende rektor, Inge Lønning, ble sykemeldt. Professorer vil ikke styres av staten. Der i gården blir ledelse sett på som et plunder og heft, et forsøk på å styre noe som ikke styres skal og å underordne akademia under politikken. Holdningene er etter hvert blitt mer nyanserte. Og et flertall av forskerne ser i dag på en leder som en tilrettelegger, en støttespiller, en som skal ivareta universitetets interesser, ikke en som henger over skuldrene til de kloke hoder for å sjekke at de tenker på det de bør tenke på.

Den siste uken har to saker som handler om grenser for ledelse innen akademia, dukket opp; en rapport fra McKinsey, og rettssaken om UIO hadde saklig grunn for å gi professor Arnved Nedkvitnes sparken.

I rapporten om tilstanden ved UOI hudfletter McKinsey forholdene ved UIO. De kaller UIO et organisert anarki, mener ledernivåene er for mange, at det blir ”ledet mye, men gjennomført lite”, at ansettelsespolitikken er tilfeldig og pregs av innavl, det mangler en ”UIO-kultur”, en har ikke insentiver for å fremme forskning på toppnivå og det gripes ikke inn. McKinsey konkluderer med at UIO bør satse sterke på strategisk ledelse.

Rektor Ole Petter Ottersen sier til Dagens Næringsliv at rapporten viser at de utvilsomt har et forbedringspotensial. Dekan ved det juridiske fakultetet, Hans Petter Graver sier at ledelse er irrelevant for fremragende forskning og mener McKinsey har misforstått hva et universitet er. Professor Janne Haaland Matlary følger med opp med å hevde at McKinsey er primitive og at de ikke får grepet på hva ”fri forskning” betyr.

De som uttaler seg har ulike briller på. Dermed ser de virkeligheten forskjellig. Uenigheten er neppe så stor som en kan få inntrykk av. Når McKinsey snakker om at UIO mangler en felles kultur, er det prat. Formuleringer som skaper innrykk av at forskere er som vanlige arbeidstaker som skal gå i takt med dem som er over, er også et bomskudd. Akademikere skal være hår i suppa. De skal ikke snakke noen etter munnen. De skal være lojal i forhold til det de mener er sant og rett, og det er særdeles viktig å få fram kunnskap som bryter med common sense, som er politisk ukorrekt og som utfordrer de som sitter i samfunnets maktposisjoner.

Det er forståelig at akademikere vegrer seg mot å bli regulert til embetsmenn som skal betjene den til enhver tid sittende ledelse, enten den måtte befinne seg ved Universitetet, i departementet eller på Stortinget.

Når det er sagt, må det også sies at verden ikke lenger er slik at politikerne skriver ut en milliardsjekk til universitetene med beskjed om å fordele midlene jevnt ut over og la forskeren få holde på med det de er mest opptatt av. I praksis finner en kompromisser som er til å leve med.

Men det McKinsey har rett i, er at en virksomhet som i dag opererer i et marked, må ha klar strategi og en ledelse som er i stand til å iverksette strategien. Når midler skal fordeles, skjer det ut fra kriterier. Disse kriteriene må igjen være forankret i en strategi som er kjent. Sterk og god ledelse skal forhindre at det er trynefaktor og tilfeldighet som blir avgjørende for hvem som får nei og ja. Og så får de tillate at folk internt protesterer fordi de er uenige.

Ved Humanistisk fakultet har ledelsen brukt all den makt de har mot professor Nedkvitne. Han har fått sparken for trakasserende atferd overfor kollegaer og for nærmest ordrenekt i forhold til arbeidsgiver. Han forsvarer seg med at han vil være lojal mot universitetet, men ikke mot lederne. Han er i sannhet et hår i suppa. Ikke slik at han løper rundt i gangen og skjeller ut folk, men han er ram på e-post. Han sier rett ut at ledelsen er for dårlig, at fakultetet preges av en klikk forskere som tilriver seg ressursen, at de hører til borgerskapet i Oslo vest og Bærum og han serverer til tider en del personkarakteristikken. Det går på sak, bakgrunn og kompetanse.

Flere professorer og eksperter i arbeidsrett, mener ledelsen må tåle den typen kritikk Nedkvitne serverer. Innen akademia må være stor takhøyde. Er det noen steder der en må vokse seg vel for å begrense ytringsfriheten, så er det ved universitetene.

Professor Kristian Gundersen sier til Dagens Næringsliv at det var bedre før i tiden Da vi ”skrek til hverandre i korridorene og så var vi ferdig med det” Han avviser at ledere skal kunne hevde at de mobbes av en underordnet professor. Det får ledere i akademia tåle, mener Gundersen.

Det skal gode grunner til for å si opp en professor. Men hvis en person forsurer et helt arbeidsmiljø og nekter å bidra til å finne løsninger, kan dette i noen tifeler være eneste utvei.  Nå får vi først høre hva retten kommer fram til.