KrF graver en enda større grøft for seg selv dersom de nå også skal strides om Høybråten er den rette til å løfte partiet til gamle høyder. Noe er viktigere.
Til stadighet står folk fram med sin tro på at løsningen for et parti som sliter på meningsmålingene, er å skifte partileder. Og det er ikke så rart. Vi velger eller ansetter ledere for at de skal frembringe resultater. Ledere som ikke leverer, kan eller skal ikke føle seg trygge på at de får beholde posisjonen. Som regel er det imidlertid slik at partiet og politikken er et større problem enn lederen som sliter.
Helt fram til august i fjor var Erna Solberg en nederlagsdømt leder. Det var ikke måte på hvor sofistikert analysene over hennes maktesløshet etter hvert ble. Prisen tok kommunikasjonsekspert Nils Terje Ringdal som mente at hun veide for mye til at Høyre kunne lykkes. Nå agerer Solberg blant seierherrene, og har tatt Siv Jensens plass som statsministerkandidat.
KrFs Dagfinn Høybråten vandrer fortsatt i skyggenes dal. VG skrev forrige uke at det er misnøye med hans lederstil innad og at stadig flere KrF-ere ikke tror han vil være i stand til å snu den negative spiralen partiet er inne i. Torsdag fulgte Dagsrevyen opp med en sak om at motstanden mot Høybråten som leder for KrF øker på. Fredag morgen i NRK gjorde Dagfinn Høybråten det klart at han ikke har planer om å trekke seg. Han ser på seg selv som en skipper på ei skute som kjemper i storm og motvind. Da går ikke skipperen i land. Han står på broen for å styre.
Det snudde for Erna Solberg. Jens Stoltenberg har også vært dypt nede i bølgedalen. Det var i sin tid sterke krefter i Venstre som ville sparke Lars Sponheim. Regelen er at partilederens evner og lederstil diskuteres i nedgangstider. Det gir seg når og hvis oppslutningen øker.
Da Dagfinn Høybråten i 2005 ble valgt til leder og startet det som ble kalt ”gjenreisningen av partiet”, var målet i alle fall 8–10 prosents oppslutning. Nå viser enda en meningsmåling under fem prosent. Dagfinn Høybråten kan ikke i årevis fortsette som leder dersom partiet blir liggende med en oppslutning på 4-5 prosent. Hvis det er situasjonen i 2012, bør han selv innse det og legge opp til et lederskifte på landsmøtet i 2013.
I helgen har kjernetroppene i KrF vært samlet til lokalpolitikerkonferanse i Stavanger. Høybråtens tale etterlot ingen tvil om at han ønsker at KrF skal bli oppfattet som et mer åpent, tolerant og fordomsfritt parti med appell til større velgergrupper. Han advarte mot å kommunisere egen fortreffelighet, tok selvkritkikk på at KrF har hatt en tendens til å ville styre folks liv og varslet at det ikke kommer flere forbud og påbud fra ham.
Dette er en god begynnelse. KrF kan imidlertid ikke vedta at de skal bli oppfattet som bredere og mer åpne. De må vise det og få fram flere ansikter som symboliserer det.
Noe av det viktigste er å få avklart om KrF fortsatt skal kreve at alle tillitsvalgte skal være bekjennende kristne. Så lenge det er slik, vil KrF slite med å få senket terskelen for å stemme på partiet. Mennesker som ikke har et aktivt forhold til kristen tro, men tror på Gud slik de fleste gjør, vil ha problemer med å oppleve et parti ”som sitt” når ledelsen er forbeholdt en ”troselite”. Det er slik det blir oppfattet. Det gis ikke noe unntak for KrF på regelen om at et partis tillitsvalgte bør avspeile dets medlemmer og velgere.
Dagfinn Høybråten er KrFs ubestridte leder, men omstridt internt og med taperstempelet på seg. Diskusjonen om hvem som er best egnet til å lede partiet, kan de la ligge i to år. KrFs grunnleggende problem er stridighetene, egenarten og posisjoneringen. Høybråtens mulighet er å åpne KrF mer, ikke å kjøre sterkere fram noen få hjertesaker som den konservative fløy ivrer for.