Det er dessverre slik at folk begynner å gå lei alle tall og fakta i klimarapportene. Politikerne må bestemme seg for hva de vil ha gjennomført og starte en ”tal til hjertene”-kampanje.
Vi har tall og fakta nok. Folk begynner å gå lei alle klimarapportene, konstaterer psykolog og førstelektor ved Handelshøyskolen BI, Per Espen Stoknes. Han sier til Vårt Land at det trengs mer følelser i klimadebatten. Han mener ikke politikerne skal slutte å bestille rapporter, men at de må prøve å presentere det vi vet slik at de går til hjertene på folk.
Han peker på at symbolske handlinger, som når hele verden slukker lyset i en time under Earth Hour hvert år, skaper engasjement.
–Earth Hour betyr lite for strømforbruket, men mye for følelsen av å bidra med noe. Alle er med og handler i samsvar med budskapet. Det hjelper til med å redusere motsatsen mellom holdning og handling. Det at man er en del av et sosialt nettverk og ikke alene med sin handling er også viktig, sier Stoknes.
Tre årsaker. Stoknes trekker fram tre årsaker til at folk går lei av advarslene om klimaendringer:
* Klimaendringer virker fjerne i tid og sted.
* De er vanskelige å visualisere, særlig etter noen uker med kaldt vintervær.
* Klimaendringene er ingen klar fiende på linje med Saddam Hussein eller Osama bin Laden.
Han tror at mengden av klimarapporter gir politikerne gradvis et bedre beslutningsgrunnlag og at det til slutt vil vi komme til et punkt der aksepten i befolkningen blir så stor at den bikker over i favør av strenge klimatiltak.
EU-striden. Det er vanskelig å være uenig med Stoknes om å sette formidlingen av det vi vet i fokus. Det er likevel ikke slik at en kan bestille mer følelser. Følelser dukker opp når en sak blir viktig nok, valgene er klare og konsekvensene store. EU-saken er et godt eksempel. Det kokte i 1972 og 1994. Ingen savnet følelsene.
Klimasaken er komplisert for folk å få tak i. Selv om det har vært en del oppstyr om feil i rapportene fra FNs klimapanel, er det en bred enighet i det norske folk at vi må få ned klimautslippene. Spørsmålet er om det skal skje ved CO2-rensing, at vi bygger ned vår olje- og gassvirksomhet, kommer opp med ny klimavennlig teknologi, satser sterkere på fornybare energikilder som vind, sol og bølger eller øker avgiftene på energi. Svaret er ja til alt. Alt dette bør og må gjøres.
Oljeboring. Men så lenge det ikke er noe konkret folk skal si ja eller nei til, lar de sterke følelser vente på seg. Følelsene vil sannsynligvis dukke opp når det gjelder oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Da blir klimaargumentene brukt for alt det er verd. Det vil imidlertid ikke bli en ren klimadebatt. Saken vil handle om Nord-Norge, industriutvikling og vern av fiskeressursene. Noen vil også argumentere for oljeaktivitet i disse områdene med henvisning til at verden trenger energi og at det vi henter opp fra Lofoten, ikke vil være spesielt klimabelastende dersom det legges opp til rensing av CO2.
I forrige uke leverte et regjeringsoppnevnt utvalg rapporten Klimakur som innholder 160 ulike klimatiltak som politikerne kan velge mellom. En del upopulære tiltak er utvilsomt effektive med hensyn til å få ned utslippene. Hvis politikerne blir enige om å legge opp til avgiftsøkninger som svir, må en starte en offensiv for å overbevise befolkningen om at dette er nødvendig. Da må en, som Stoknes sier, snakke til hjertene. Folk må overbevises.
Stoknes utfordring om et sterkere emosjonelt engasjement bør miljøbevegelsen merke seg. De har en tendens til å bruke for mye krutt mot politikerne og forsømme overtalelsen av befolkningen. Politikerne kan og skal gå foran folket, men de kan ikke løpe foran. Miljøbevegelsen bør bruke større kreativitet og mer tid å sørge for at all den kunnskap vi har om klimatrusselen, når fram til folk. Da kan man ikke bare snakke til hodet.