Ledelsen sa han var en kranglefant og vant i tingretten. Nå reiser en liten professorhær seg og krever at forskere ikke fratas retten til å ytre seg selv det svir og forsurer
En skulle tro at mennesker som kan dokumentere at de har mer kunnskaper i skallen enn de fleste også burde kunne mye om hvordan en skal opptre i forhold til andre. Slik er det definitivt ikke. Snarere tvert i mot, kan en få inntrykk av etter å ha fulgt debatten den siste måneden om professor Arnved Nedkvitnes triste skjebne. I 14 år har han vært i konflikt med ledelsen ved Humanistisk Fakultet tilknyttet Universitetet i Oslo (UIO). I 2008 var UIO lei spetakkelet og avskjediget sin professor i middelalderhistorie. Noe slikt hadde aldri skjedd før i UIOs 200 år lange historie. Nedkvitne protesterte og brakte saken inn for retten. I seks dager ble saken brettet ut i Oslo tingrett. Retten konkluderte med at Nedkvitne hadde brudd tjenestemannsloven ved å ha vist grov uforstand i tjenesten.
Da våknet en liten hær av professorale kollegaer. Nå ble dette en sak om ytringsfrihet og forskeres rett til å si hva de mener uansett om folk blir såret til tårer og provosert til å skrike i sinne.
”Jeg har ikke penger til å anke”, sa Nedkvitne. Da kom tungvektere som Ketil Lund, Henning Jakhelln, Anine Kieruf, Jan Fritdhjof Bernt, Anne Robberstad og Kristian Gundersen på banen med krav om at Forskerforbundet måtte betale det en anke koster. Torsdag i forrige uke sa Forskerforbundet ja. Men beslutningen satt langt inne. Flere medlemmer har truet med å melde seg ut dersom forbundet skulle bruk penger på Nedkvitne.
Krangefant. Ledelsen ved UIO mener Nedkvitne er en kranglefant som ødelegger arbeidsmiljøet, gjør livet surt for både kollegaer og ledelse og at det er umulig å få en konstruktiv dialog med ham. Nedkvitne på sin side hevder at han er blitt systematisk motarbeidet, tilsidesatt, overkjørt, gjort til et problem og fratatt alle muligheter til å komme ut av den situasjonen han har havnet i. Han mener folk får tåle at han mener ledelsen ved instituttet ikke holder mål og at andre forskere rotter seg sammen mot ham. Nedkvitne er hektet på middelalderhistorie og finner seg ikke i at han på fagets vegne ikke blir hørt og verdsatt på lik linje som andre.
Flinke fagfolk kan kjempe durabelige kamper med mange midler. På et institutt drev professorene og slukket lyset for hverandre på do. Selvsagt barnslig, men litt frustrasjon fikk de vel utløp for. Først og fremst bruker professorer og likesinnede ordets makt. I det akademiske miljø kan en høre utskjelling på et høyt retorisk nivå med ord og begreper som svir
ABC i oppførsel. Både studenter og andre kan bli både forskrekket og frustrerte når de blir vitne til at kloke hoder gyver løs på hverandre. Et arbeidsmiljø blir ikke upåvirket splid og krangel. Dette var bakgrunn for a hovedverneombudet ved UIO, Mette Børing, for noen uker siden foreslo at det ble utarbeidet retningslinjer for hva som er akseptabelt å si til en kollega. En slik ABC i oppførsel for akademikere blir nok ikke utarbeidet. En må rett og slett kunne forvente at akademikere kan oppføre seg.
Nedkvitne sier rett ut at han ikke ville være lojal mot ledelsen, men mot Universitetet. Han kan sammenliknes med prester som ikke vil han biskopen som tilsynsmann fordi de mener biskopen er på teologisk villspor. En må finne måter å leve med denne typen konflikter på.
Når Nedkvitnes nye forsvarer gjør dette til en sak om ytringsfrihet, kan det godt være Nedkvitne vinner fram i retten. Universitetene står i en særstilling når det gjelder å la ansatte få ytre seg uhemmet. Noen går over alle grenser i kampen for sin sak, i menigheter og organisasjoner også. Hadde de vært enklere å si opp ansatte, ville vi vært spart for mange og lange konflikter. Vi har imidlertid lover som sier at det skal særdeles mye til før noen får sparken fordi de kjefter, smeller og provoserer.
Kommentar i Vårt Land mandag 22 febr