Slaget om likelønnspott er tapt. Nå jubler tilhengerne over at LO vil ha likelønnsløft. Det er ikke en sjel i mot. Men hvem skal få mindre når noen kvinneyrker skal få mer?  Det er vel ikke alle mannfolkene i politiet?

Når man forhandler, og særlig dersom man forhandler på vegne av tusenvis av medlemmer, gjelder det ikke å innrømme nederlag før det er helt nødvendig. I månedsvis har representanter for kvinneyrkene snakket om det i år må settes av midler til en sentral likelønnspott som kommer i tillegg til det ordinære lønnoppgjøret. I går sa LOs representantskap nei til en egen likelønnspott. LO-leder Roar Flåthen leverte imidlertid en tale med saftig og god retorikk der han krevde et likelønnsløft. Svært mange av LOs medlemmer er lavtlønnede. Her er kvinnene i flertall. Det er standard for LO å kreve lavtlønnstillegg som i år også kan betegnes som likelønnsløft. Fiks løsning.

Det som gir likelønnskjemperne håp om å nå fram med sin sak, er at LO ikke stenger døren for at man kan få et bedre oppgjør i offentlig enn i privat sektor. John G. Bernander i NHO falt definitivt ikke av stolen da han fikk høre LOs krav i går. LO legger opp til et moderat oppgjør. Næringslivet tåler ikke noe annet. Men godtar de et frislepp av lønn i offentlig sektor og uthuler frontfagsmodellen? Var det det Flåthen sa?

I privat sektor skal de altså forhandle uten likelønnspott. I offentlig sektor kan altså det skje at partene blir enige om å kreve en prosent mer enn i privat sektor, øremerket kvinnedominerte yrker. Da må arbeidstakerorganisasjonene seg i mellom avtale hvem som skal få mer og at de som ikke får mer skal akseptere det. Det har Jens Stoltenberg stilt som en utrykkelig betingelse. I denne saken er Stoltenberg tydelig: Skal noen få mer, må noen få mindre enn de kunne ha fått.

Stoltenberg understreker at Soria Moria II ikke inneholder noe løfte om økte rammer utover det forhandlingene i frontfagene ender opp med. Det bekymrer ikke Turid Lilleheie i Norsk Tjenestemannslag som har vært en av likelønnspottens ivrigste tilhengere. Hun velger å være optimist.

– Vi har aldri tidligere vært nærmere et likelønnsløft, sier Lilleheie som er trygg på at regjeringen vil komme med økonomisk drahjelp dersom partene i arbeidslivet gjør sin del av jobben.

Også Sykepleierforbundet, Fagforbundet og Fellesorganisasjonen legger seg på samme linje.

Regjeringen kan imidlertid ikke instruere partene om hvordan årets lønnsoppgjør skal komme i havn. De må forholde seg til arbeidsgivere som er særdeles motvillige til alt som har med likestillingspott å gjøre.

 John G. Bernander i NHO sier at et likelønnsløft i privat sektor bør komme innenfor rammene for lønnsoppgjøret, og at likelønnsmidler må vurderes mot den økonomiske situasjonen bedriftene befinner seg i. Dette får passere. Han snakker tross alt om privat sektor. Det er ikke her slaget vil stå.

Administrerende direktør i Kommunens Sentralforbund, Sigrun Vågeng, har tidligere vendt tommelen ned for en likelønnspott. Det samme har arbeidsgiverorganisasjonen Spekter gjort. De har sagt rett ut at egen likelønnspott ikke vil gi mer lik lønn mellom kvinner og menn som grupper. I forrige uke skrev administrerende direktør Lars Haukaas i Spekter i Ukeavisen Ledelse at likelønnsdiskusjonen er inne i et umulig spor. Han varsler at Spekter er rede til å gi sykepleierne, for eksempel, økt lønn, men da må de være villige til å drøfte turnusordninger og arbeidstidsbestemmelser. Han peker på at lærerne fikk et lønnsløft ved å gjøre endringer i leseplikten. I fjor fikk politiet økt lønn mot å knytte dette opp til arbeidstid.

 Spekter mener LO har lagt seg på samme linje som dem og at det nå blir opp til partene i hvert enkelt lønnsoppgjør å prioritere likelønn innenfor sine områder og innfor de rammer som gjelder.

Likelønn er blitt den store saken ved årets oppgjør. Det er politisk korrekt å mene at ”i år må vi får det til”.  Tidspunktet kunne ikke vært mer kjelkete. For nå skal det spares over hele linjen. Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg har fint lite ekstra å gi.

I går ble det levert retorikk om likelønn til den helt stor gullmedaljen. Om dette forblir svada eller om det er mulig å finne en løsning som faktisk gir kvinnedominerte yrker et ekstra lønnsløft, er umulig å si. Slik er det i forhandlinger. På forhånd er det lett å være like frekk i kjeften som Petter Nordthug. Men for likelønnsforkjemperne kan det gå like galt som for Northug på 15 og 30 km. Om de blir aldri så skuffet og forbannet, kommer de i alle fall ikke til å gå forbi journalistene. Medlemmene deres vil forlange svar på hvorfor det gikk som det gikk.