Gi plass- her skal det føles. Det er ”truthiness” som gjelder- opplevelse av sannhet, opplevd kunnskap uten logisk, fornuftsmessig etterprøving.
USA legendarisk utenriksminister, Henry Kissinger, fortalte en gang at han passet på ikke å være følelsesmessig berørt når han skulle fatte beslutninger. De skulle være rasjonelle og etterprøvbare. Han fikk høre det, særlig fra en del kvinner. Er det rart verden er blitt som den er blitt? Vekk med mannfolkenes kalde, rasjonelle logikk. Fram med følelsene, hjertene, varmen, intuisjonen.
I 2005 fikk dem amerikanske satirikeren Stephen Colbert utmerkelsen ”Årets ord” for begrepet ”truthiness” som juryen mente fanget inn et nytt og vesentlig trekk i den amerikanske kultur. ”Truthiness” betegner opplevelse av sannhet, opplevd kunnskap uten logisk, fornuftsmessig etterprøving. Kissinger og hans likesinnede er ut, følelsene er inn.
Det er ikke nok med et klokt hode og klar tanke i vår tid. Det krever emosjonell intelligens, empatisk opptreden og mestring av følelser. Vi er i intimitetens tidsalder, treffende beskrevet av sosiologen Richard Sennet. Det er det subjektive som gjelder. Det gjelder å kunne føle. Selv statsministere må forsøke å føle litt. Det er ekstra gjevt. Næringslivsledere kan ikke bare være opptatt av tall. De må også passe på føle, og si fra når de gjør det. Til og med NHO har følt. Det virker mer menneskelig å føle, så hardt bare å mene, så fjernt bare å tenke.
”Trutiness”- meninger og følelser så pass godt blandet sammen at en ikke helt vet hva som er hva. Noen går lenger enn andre og inviterer oss inn i intimitetens tyrrani. Det er politikere som forventer at egne opplevelse skal legges til grunn for debatten. Eller moren som forventer at det hun føler i forhold til sin sønn, skal være premissene for samtalen på foreldremøtet. Dersom en følelse kan ledsages av en tåre, er man sikret oppmerksomhet og premisser en lang tid.
Den som føler sterkt og uhemmet får et overtak. Det er ikke lett å si: Kutt ut føleriet, la oss komme til saken og opptre som fornuftige mennesker. Det er nummeret føre en blir anklaget for å være ufølsom. Det er ille å få slike merkelapper klistrer på seg i følelsenes tidsalder.
I mediene elsker vi følelser. En tåre, rydd forsiden. Tora Berger snufser og gråter etter OL-gullet. Fantastisk. Så ekte. Zoom inn. Petter Northug gikk forbi journalistene, fly forbannet. Katastrofe. Ville vært et scoop. Dårlig oppførsel, uhørt, sa journalistene som ikke fikk svar fra en illsint Northug på spørsmålet: Hva følte du egentlig?
Vi læres opp til at vi må få ut følelser. Og de skal ikke lenger være forbeholdt de få. Følelser er i ferd med å bli allemannseie på linje med meninger. De sosiale mediene er stappende fulle av følelser. Det er tydeligvis godt for stadig flere å få lettet seg på bloggen eller Facebook.
I litteraturen er det selvsagt fritt fram for følelser. Når garvede politikere skriver sine memoarer, tar en gjerne med litt følelser i kontrollerte former. Ikke Eli Hagen. Her var det hun følte om politikere selve basis for boken. Og hun følte mye og sterkt om mange. Slikt selger.
Karl Ove Knausgård har tatt den helt ut. Min kamp er subjektivitetens triumf. 3000 sider ”truthiness” – hans opplevelse av virkeligheten, sannheten slik han føler den. Følelser er jo alltid sanne, så familie og venner har bare å stille opp som kulisser i hans prosjekt, som brikker i hans emosjonelle spill, og uten å kunne ta til motmæle. Han kan ikke stilles til ansvar, for dette er kunst. Samtidig er Knausgård en ekstremutgave i vår navlebeskuende tid der mennesker føler hva om helst, om hvem som helst og fortelle andre om det, rått og ekte. Det er min rett, for det er min følelse.
Politikere og ledere må forholde seg til det emosjonelle virvar vår tid er preget av. Men det er perspektivsettende tanker, klargjørende resonnementer og etterprøvbare konklusjoner vårt demokrati og styring må basere seg på, når alt kommer til alt.
Publisert i Vårt Land 1. mars