Støtte til utvalgte

Pressestøtte bør de minst kommersielle mediene få. Ingen tror vel at politikerne vil ta fra Klassekampen for å gi til Dagbladet eller Nettavisen. Politikk og støtte handler ikke om rettferdighet.

Norges største mediebedrifter tjente en milliard kroner i kriseåret 2009, skriver Dagens Næringsliv. Medieprofessor Helge Rønning mener mediekrisen er overdrevet av mediene selv. Krisen ville nok vært et faktum om ikke mediehusene hadde fortatt seg noe. De har imidlertid kuttet kostnader som langt på vei tilsvarer bortfallet av inntekter blant annet som følge av finanskrisen. Representanter fra journalistene mener kostnadskuttene har vært for harde og at man nå levere mindre god journalistikk enn tidligere.

Når Hjemmet Mortensen omsetter for 1 235 millioner kroner og får et driftsresultat på 127 millioner kroner, er det ikke grunnlag for å snakke om noen krise. Dagens Næringsliv omsetter for 540 millioner og har et resultat på 27. Det er også til å leve med, men når A-pressen sitter igjen med 150 millioner av en omsetning på 4 510 mill, er det ingen grunn til å juble. Media Norge oppnådde i fjor et resultat på 322 millioner med en omsetning på 4 945 millioner.

Krisen ble ikke så alvorlig som mange fryktet. Samlet sett er antallet trykte publikasjoner gått ned, men vi har ikke fått noen omfattende avisdød. Kostnadskutt har gitt effekt. Dette har selvsagt hatt betydning for hvor mye god journalistikk som er levert. Hvordan dette vil slå ut framover, er det for tidlig å si noe om. Kostnadskutt er effektivt på kort sikt. Redusert kvalitet får konsekvenser på sikt.

For et år siden ble det ropt på strakstiltak fra regjeringens side for å berge utsatte medier. Det viste det seg ikke å være behov for det. Det såkalte mediestøtteutvalget som regjeringen nedsatte i fjor, jobber imidlertid jevnt og trutt. De har som oppgave å finne ut av om pressestøtten som går til riksbærende meningsaviser, små lokalaviser og såkalte nummer 2-aviser, f eks Bergensavisen, kan fordeles på en annen måte.

Utredningsfasen

All erfaring tilsier at endringer i etablerte støtteordninger blir langt mer beskjedne når alt kommer til alt enn det engasjementet i en utredningsfase tyder på. Det vil for eksempel ikke skje at Dagbladet og Nettavisen får støtte fra staten. Hvorfor skulle de det? Dette er to kommersielle aktører som skal generere overskudd til sine eiere. I dag er det slik at de som mottar pressestøtte ikke kan betale ut utbytte.  Det betyr altså at det er et visst idealistisk drag over de mediene som får statsstøtte. Her er ikke pengene alt. Det er ikke noe å si på at staten stiller som krav at en del av det de betaler inn, ikke skal gå tilbake til eierne.

Dette er grunnen til at Media Norge som Schibsted kontrollerer, heller ikke vil få støtte fra staten.

Det blir nær sagt umulig å finne et system for å dele ut penger til bloggere. Å styre noe av støtten mot journalister og ikke la alt være bundet opp til mediehusene, kan være en vei å gå.

I dag er støtten fra staten knyttet opp til opplaget på papiravisen. Det kan sikkert lages ordninger der båndene mellom støtte og papiropplag blir løsere og at antall journalistårsverk teller med som et av kriteriene for hvor mye støtte en skal få.

Lavere avkastning

Det har vært lukrativt å investere i medier. Alt tyder på at den tiden er forbi. I bokbransjen har man måttet akseptere en lavere avkastning. Når avkastningen i en bransje er lav, blir det mindre rift om aksjene. Det skader ikke. Det vil være positivt for mediene om de mest profitthungrige går andre steder. Det er ikke mer enn noen tiår siden at de som eide mediene primært var opptatt av medienes samfunnsrolle og mindre av bunnlinjen.

Klassekampen var den dagsavisen som økte opplaget mest i fjor. Klassekampen eies av et aksjeselskap, men eierne ser ut til å være særdeles lite opptatt av verdien på aksjen sin. Her betales det ikke utbytte. Klassekampen definerer seg som venstresidens avis, men de er rause i sin dekning av aktuelle saker og lar ulike syn komme til orde. I mindre grad enn for eksempel i tabloidene legges det bånd på hvordan journalistene skal anrette artiklene.

Klassekampen satser lite på nett. De har tatt konsekvensen av at de ikke vil makte å få så pass med trafikk at det blir lønnsomt å bruke mye penger på nettutgaven.

Nettavisen har aldri tjent penger, men den drives fortsatt i håp om at tidene skal snus. Det er ikke noe galt å si om Nettavisen, men den har ikke den posisjon i offentligheten som Klassekampen har. Og Nettavisen preges heler ikke at mye unikt innhold.

Vi har ingen to på at politikerne vil ta støtte fra Klassekampen for eksempel for å kunne støtte  Nettavisen med den begrunnelse at det ikke bare er papirmediene som skal få støtte og at det er rettferdig at alle får noe. Politikk er ikke rettferdighet. Politikk er å opprettholde et meningsmangfold, fremme debatt for derigjennom å styrke demokratiet.