Pollestad under beltestedet

Kjell Arild Pollestad og Reidar Voith er eksempler på at sannheten drukner når maktkamper herjer. I NRK lørdag kveld leverte Pollestad et par slag under beltestedet, men styrket sin posisjon.

Reidar Voith har sagt offentlig at pater Kjell Aril Pollestad to ganger har forsøkt å voldta ham. Mer vil han ikke si. Han sier han har forklart seg til Vatikanets Troskongegrasjon og hevder de konkluderte med at hans historie er troverdig. Han har ikke anmeldt forholdet som ligger 15 år tilbake i tid, men har forklart seg for politiet. Politiet skal selv ha tatt initiativ for få brakt på det rene om det kan ha skjedd noe straffbart.

Kjell Arild Pollestad gjorde rede for sitt syn i en artikkel i Aftenposten for vel en uke siden. Han har ikke villet gi flere kommentarer til pressen. Lørdag snakket han ut i NRK. Å la en part i en mulig straffesak komme til orde i en halv time uten at den andre parten får kommentere det som sies, er presseetisk tvilsomt. NRK redder seg imidlertid i land med å opplyse om at Reidar Voith er blitt gjort kjent med det Pollestad sier, men at han ikke vil kommentere saken. Han henviser til at politiet nå har saken til vurdering.

Rødvinskatolikkene

Pollestad behersker TV-mediet bedre enn de fleste. Han formulerer seg uanstrengt, treffende, frekt, vittig, oppsiktsvekkende og underfundig, slik mediene gjerne vil ha det. Han sier han er for makelig anlagt for å drive med vold, at miljøer i Den katolske kirke i Norge nærmeste er blitt asylmottak for reaksjonære konverterte lutherske teologer, at han trivdes godt med å være leder for ”rødvinskatolikkene” i Tønsberg, hevder at motstanden mot ham er drevet fram av misunnelse og bekrefter at synet på homofili har vært et stridsspørsmål de siste tiårene. Han mener Reidar Voith er brukt i en kamp for svekke ham og få ham ut av landet.

Han sier at han var glad i Voith og at Voith utvilsomt var glad i ham. De reiste på turer sammen, overnattet på samme rom, ga hverandre klemmer og forsøke å vise hverandre omsorg. Pollestad hevder at det er komplett uforståelig hvordan denne form for nært vennskap som begge søkte, kunne ende opp med påstander om voldtekt. Pollestad hevder forklaringen er at Voith hadde problemer med sin egen seksualitet. ”Han var hode, men ikke noe kropp”, sa han og klemmingen var et forsøk fra Pollestad på å få han til å forholde seg til nærhet.

Hersketeknikk

Pollestad burde unnlatt denne typen karakteristikker av Voith. Det er påstander som Voith ikke kan tilbakevise. ”Det er ikke sant at jeg bare var hode”, – det ville aldri fungert. Ingen kan stille opp mot denne typen hersketeknikker. Det rammer Voith ekstra hardt når Pollestad får breie seg ut i en halv time.

Lite tyder på at det har skjedd noe straffbart i denne saken. Hvorfor politiet velger å bruke tid på en sak som ligger 15 år tilbake i tid når det ikke foreligger noen anmeldelse, er ikke godt å si. Denne saken kan Voith komme dårlig ut av. Pollestad er på offensiven. Nå vil han ikke slutte som prest likevel, og en etterforskning er han rede til å ta på strak arm.

Selv om det ikke har skjedd noe straffbart, er det likevel grunn for Pollestad til ikke å innta en kjepphøye holdning. Voith har opplevd Pollestads klemmer og kroppslig nærhet i det minste som et forsøk på seksuell tilnærming. Pollestad bør offentlig kunne si at han er lei seg for å ha blitt misforstått og at han har bærer ansvar for å ha trådt over Voiths grenser. Det tjener han til liten ære at han forsvarer seg ved å gjøre Voith til en ”seksuell raring” som ikke tåler en skikkelig klem en gang.

Ekteskapet

Kjell Arild Pollestad har vist en åpenhet overfor homofili som er på kollisjonskurs med katolsk lære. Den går i korthet ut på at seksualitet kun skal leves ut innenfor ekteskapet. I siste nummer av Morgenbladet brettet den katolske homofilistriden ut. Morgenbladet går enda lenger i å bringe belastende personkarakteristikker av Reidar Voith, fremsatt av Pollestads støttespillere. Det er ikke vanskelig å forstå konflikten mellom Voith og Pollestad er blitt brukt i denne kampen. Når konflikter varer i årevis, viser all erfaring at sannheten undergraves.       

Hvem skal man tro på, Voith eller Pollestad? De kan ha rett begge to. Voith kan ha opplevd et overgrep. Han er overbevist om at Pollestad ville utnytte ham seksuelt. Det er hans sannhet. Pollestad hevder at han ikke hadde noen som helst erotisk interesse av Voith. Han har aldri ønsket å gjøre noe som Voith ikke ønsket.

Hva skjedde for 15 år siden mellom de to? Vi kommer neppe lenger enn til to ulike beskrivelse, to ulike ”sannheter”, påstand mot påstand.