Det er sjelden ledere er så raske som Paul- Chr. Rieber til å innse at en må gi tapt selv om man har mest lyst til å ri stormen av og lede videre
En gruppe ledere som det er umulig å bære ut, nær sagt uansett hva de finner på i den perioden de er valgt for, er politikerne. Enda vanskeligere er det å bli kvitt ledere som eier den virksomheten de driver. De er i praksis sine egne sjefer. De kan lede så dårlig at det er til å grine av, men det er ingen som kan sparke dem.
De som er lettest å bli kvitt, er de som er ansatt som daglige leder. De kan et styre bli kvitt på dagen, men som regel må en da ut med en fallskjerm på en årslønn eller to. Slik er spillets regler. Poenget er at eierne til enhver tid skal kunne vite at de har en daglig leder som leverer gode resultater og innfrir forventninger.
En gruppe ledere som sitter nesten like trygt som paven, er de som velges av medlemmene på et årsmøte eller landsmøte. Hvis slike klorer seg fast, må det i verste fall et ekstraordinært medlemsmøte til for å få båret dem ut. Noen opptrer klokere enn som så. En av de kloke er Paul-Chr. Rieber som var president i NHO fram til lørdag morgen kl. 8.15. Han sa takk for seg nær sagt før bråket kom skikkelig i gang, før noen av de som hadde valgte ham til president rakk å si at han burde si takk for seg.
Vest- Sahara
Onsdag sa Rieber at han ikke hadde planer om å trekke seg. Han forklarte at det var en glipp som hadde ført til at GS Rieber Oli AS, hvor han er styreleder, ikke hadde søkt om tollfritak for import av fiskeolje. Det ville de garantert fått. Fordi papirene ble fylt ut feil, kan det i verste fall koste selskapet flere hundre millioner i tollavgift.
I tillegg forsvarer Rieber at GS Rieber Oil har importert fiskeolje fra Vest Sahara, stikk i strid med det regjeringen har anbefalt. Rieber forsvarer seg med at importen har vært i befolkningens interesse. Han innser nok at det for NHO er problematisk å ha en president som er styreleder for et selskap som i lang tid ikke har fulgte regjeringens retningslinjer.
Ryggen mot veggen
Riebers begrunnelse for å trekke seg er at NHO ikke lenger var tjent med å ha ham som president. Ville jeg blitt valgt i dag?, er testspørsmålet. Og svaret er ”nei”. Det ville vært han som person, ikke NHOs saker, som ville stått i fokus i lang tid fremover.
Rieber kunne kommet til en annen konklusjon dersom noen hadde støttet ham offentlig. Det skjedde ikke. Ingen sa at dette var en fillesak og at han ikke burde tenke tanken på å slutte som president. Han ble stående alene, med ryggen mot veggen.
Det viser seg gang på gang; uten at noen står opp og gir støtte til den som havner i mediekjøret, er det få som synes det er verdt å stå løpet helt ut til alle krefter er brukt opp.
Valla og Yssen
Da Ingunn Yssen beskyldte Gerd-Liv Valla for å trakassere henne, havnet LO i en omdømmekrise langt større enn det NHO har opplevd de siste dagene. Valla tilbakeviste kritikken og ville kjempe for sin posisjon. Da LO-medlemmer krevde at saken ble gransket fordi en måtte være sikker på at de ikke hadde en LO-leder brøt arbeidsmiljøloven, begynte saken å rulle. Det ble flere måneder med åpen maktkamp. Valla trakk seg fem på tolv, da granskingsrapporten ble offentlig. Hun trakk seg med samme begrunnelse som Rieber; av hensyn til den organisasjonen hun var satt til å lede. Valla innrømmet aldri at hun hadde handlet feil i forhold til Yssen. Valla var valgt av LO kongressen og kunne ikke avsettes, men hun forsto at hun hadde mistet den tilliten en leder må basere seg på. Hadde hun ikke trukket seg, ville LO bli kastet inn i nye og hardere runder med maktkamp. Hun ville sannsynligvis tapt.
Rieber mener nok fortsatt at det som er avdekket ikke burde ha rokket med hans posisjon som NHO-president. Han må imidlertid forholde seg til virkeligheten slik den er. Det er sjelden ledere er så raske som Rieber til å innse at en må gi tapt selv om man har mest lyst til å ri stormen av. Det vill ha kostet NHO for mye.
Publisert i Vårt Land 27 april