Stoltenbergs uberegnelige kompromisser

Kompromisskunstner Stoltenberg i oljelandet Norge ville bli verdensmester både i CO2-rensing og klimanøytralitet. Nå spøker det stygt for planene hans.

Jens Stoltenberg er flasket opp med kompromisser og gode råd om at det som regel er lurest å fire på kravene fremfor å føre stadige kriger for å vinne fram med egne meninger. I 2007 ga far og sønn, Thorvald Stoltenberg og Jens, ut boken ”Samtaler” der de priser kompromissets velsignelser og advarer mot den uforsonlige stahetens forbannelser. Jens og Thorvald tror på dialog, at løsninger kan dukke opp underveis, at veien kan bli til mens man går. I politikkens verden er det slik at den som hele tiden turer fram med absolutter, når som regel kortere enn den som viser vilje til smidighet når det trengs. Gode ledere kombinerer gjerne evnen til diplomati når det trengs med evnen til å kjøre hardt og målbevisst i viktige saker. Ledere som lykkes velger sine kamper med omhu og kjemper ikke for hva som helst.

”Jens har evnen til å være omtrentlig og snakke uklart av og til”, sa Thorvald Stoltenberg om sønnen da de lanserte boken. Dette mente han var en gode egenskap for en som vil opp og fram i politikken. 

«Det er som å stikke fingeren inn i en svamp, du treffer ingenting hardt der inne, han er helt uten kjerne». Slik karakteriserte Frps miljøpolitiske talsmann, Ketil Solvik Olsen, Jens Stoltenberg i Stortinget forrige uke i forbindelse med debatten om utsettelse av CO2-rensing på Mongstad.

Hagen om Bondevik

Det er den samme egenskapen hos Jens Stoltenberg de omtaler. Olsen kritikk ligner på den kritikken Carl I. Hagen før valget i 2005 rettet mot Kjell Magne Bondevik. Bondevik ble anklaget for å være ”kjerneløs”, kun opptatt av å beholde posisjonen som statsminister, med et unntak: Han ville på død og liv ikke samarbeide med Frp.

Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik har flere felles trekk som ledere. De har klart det mange mente de ikke ville klare, nemlig å holde en regjering med stor intern uenighet samlet. Når de har klart det, skyldes det blant annet at de begge er gode til å snekre kompromisser, har velutviklede antenner for hvordan andre opplever en situasjon og makter å skape internt samhold.

Det har blåst langt friskere rundt Jens Stoltenberg som statsminister enn rundt Kjell Magne Bondevik. Dette har nok sammenheng med at det er en vesentlig forskjell i deres regjeringsprosjekt. Kjell Magne Bondeviks hadde ingen makt som regjeringssjef som ikke Høyre og Venstre ga ham. Jens Stoltenberg har flertall og kan bruke sin makt til å kjøre saker igjennom mot Sp og SVs vilje. Slikt blir det en del rabalder av.

Gjennomføringskraft

C02-rensing på Mongstad er et eksempel på at Stoltenberg forsøker å kombinere kompromissvilje med gjennomføringskraft. Han var imot å gi løfte om når et fullskala renseanlegg på Mongstad skulle stå ferdig. SV var imidlertid ikke til å rikke. De måtte få sitt 2014. Når først kompromisset var inngått, ville han sette all kraft inn på å klare det.

Samtidig vokste det hos Jens Stoltenberg fram ambisjoner om å spille en rolle i klimasaken internasjonalt. Norge skulle vise vei. I reneste ”Kennedystil” lanserte han i nyttårstalen i 2007 CO2-rensing som sitt store månelandingsprosjekt i 2007. Ikke lenge etter kunngjorde han til stormende applaus på Aps landsmøte at Norge skulle overoppfylle Kyotoavtalen innen 2030. Vi skulle bli beste både på rensing og klimanøytralitet. Vi skulle pumpe olje og gass som før, for det skulle renses til den store gullmedaljen. De utslippskuttene vi ikke klarte å ta her hjemme, kunne vi fikse ved å sende noen milliarder til u-land der man får mye mer for pengene når det gjelder å redusere klimautslipp

Pepret med kritikk

I forrige uke ble Jens Stoltenberg pepret med kritikk i Stortinget for at han har gitt opp å få til Mongstad-rensing innen 2014. Ikke engang SV våger å stille absolutte krav om 2018. 

CO2-rensing har vært en viktig bærebjelke i Jens Stoltenbergs klimapolitiske oppvisning. Det er for tidlig å spekulere i om månelandingen krasjer. I denne omgang snakker vi om et kraftig prestisjenederlag.

Ringreven Jens Stoltenberg er ikke den som setter seg i kroken og depper. Det som plager han mest er at det ser fullstendig mørkt ut med tanke på å finne på et kompromiss om Lofoten som SV kan svelge.

Kommentar i Vårt Land mandag 10 mai