Streiken blir et slag i tomme luften. Først får Uniosjef Anders Folkestad finne ut hva han holder på med, dernest får han gi seg i kast med å forsøke å få Sykepleierforbundets Lisbeth Normann til å forstå hvilken virkelighet hun befinner seg i.

Fram til 12.30 i går var det likelønnsjubel i alle kanaler. At arbeidstakerorganisasjonene skulle juble så pass over at lønnsoppgjøret ble omtrent som regjeringen ved Rigmor Aasrud hadde lagt opp til, var litt overraskende. Men ringrevene Arne Johannessen, Turid Lilleheie og Anders Folkestad forsto hvor landet lå. De innså at det ikke ville komme dalende en likelønnspott ned fra himmelen, eller rettere sagt, fra Jens Stoltenberg, på morgenkvisten. Da var det bare å akseptere en ramme som lå 0,3 prosent over privat sektor. De tok ikke sjansen på å si nei til om lag en prosent – 300 millioner kroner- som skal fordeles med likelønnsbriller på. 

Folkestad, den troende

Det spørs om Anders Folkestad noen gang har trodd på at regjeringen for første gang i historien skulle innføre et nytt prinsipp ved lønnsoppgjøret, at de i tillegg til og ut over rammen skulle legge på bordet noen milliarder til kvinnedominerte yrker. Men han har i alle fall latt som om han trodd på det. Og han har holdt seg for ørene hver gang Rigmor Aasrud har sagt at det ikke kommer noe i tillegg til rammen som vil ligge på nivå med frontfagene. Folkestad innså at slaget om økt likelønn av betydning var tapt da Soria Moria II ble lagt fram. Men siden den tid har han gjort sitt beste for å dikte opp virkelighet. Hvor lurt det har vært, er enn annen sak. Det ble jobben hans. Lisbeth Normann ville ha det slik. I noen grad Mimi Bjerkestrand i Utdanningsforbundet.

Forskjellen på Folkestad og Normann er at alt tyder på at hun har trodd på likelønnseventyret. Kravet de fremmet overfor Spekter viser dette. Det var på 7, 4 prosent. Det er merkelig at Folkestad har gått med på å fremme et slikt gigantkrav. Forklaringen må være at han lot sykepleierne få markere at de mente alvor. Det er lov å forsøke seg.

Jubel i staten

Nå har vi altså en situasjon hvor Folkestad jubler over oppgjøret i staten, men streiker i kommunen. Han har begynt arbeidet med å få sykepleierne til å innse hvor landet ligger. Det ville ikke skje at kommunene tilbyr nevneverdig mer enn staten. Nå forsøker Folkestad å få det til å høres ut som om det er innretningen på kommuneoppgjøret som er feil. Det er i det minste et skritt i riktig retning, preget av at han er begynt arbeidet med å få Lisbeth Normann til å stikke fingeren i jorden.

Akademikerne har gjort det klart at de egentlig ikke ønsker å være med på streiken. De ville godtatt et opplegg på nivå med det de fikk i staten. De er kjempefornøyde med den lokale profilen Kommunenes Sentralforbund har insistert på. Dette har fått Jan Davidsen i Fagforbundet til å se rødt. Han må ha sentral styring for å sikre seg at ikke akademikere og høyt utdannende stikker av med det meste. Det er fare for det om fordeling skal skje lokalt og med krav om en likelønnsprofil istedenfor en lavlønnsprofil. For Jan Davidsen klarer det seg lenge med et skikkelig lavlønnsoppgjør, men han har hengt seg på likelønnstoget for å kunne hente ut flest mulige argumenter som er i hans medlemmers interesse. Davidsen er en ringrev som vet hva han gjør.

Splittelse internt

På arbeidstakersiden er det altså splittelse allerede før streiken er kommet i gang og Folkestad er nærmest bastet og bundet til å vise tilbakeholdenhet ved at han fremstiller statsoppgjøret som en liten seier. På sette og vis dobbeltkommunisere UNIO i den mest omfattende streiken vi har hatt på 30 år. Det er ikke enkelt å være Folkestad.

I Spekter kan de rolig sitte å vente på at Sykepleierforbundet kommer til sans og samling. Streiker på sykehus kommer fort til tvungen lønnsnemnd. Mens de venter kan helseforetakene notere seg at de sparer en del kroner i lønnsutgifter hver dag steiken varer. Ingen kunder forsvinner. Når streiken er over, blir alt som før.  

Man kan gjerne forsøke å gi politikerne skylden for at det er skapt skyhøye forventninger til likelønn. Arbeidstakerne har imidlertid ledere som har som jobb å forklare medlemmene sine at lønnsoppgjør ikke foregår slik Siv Jensen og en del ivrige SV-politikere later som i en valgkamp. Regjeringen har gjort presis som det står i Soria Moria II.

www.twitter.com/magnelero