Jens Stoltenberg og de rødgrønne bør se Lofoten og Vesterålen i et overordnet industrielt- og energipolitisk perspektiv. Konsekvensene av å gå inn for landing mht. olje og gass og satse mer fornybart må også beskrives

«Oljesølet gjør Jens skeptisk», er tittelen på VGs artikkel om oljeutvinning i Lofoten i dag. Det skulle bare mangle. Men det er nok ikke slik at oljekatastrofen i Mexicogolfen alene er grunn til at Stoltenberg vil sin nei til oljeutvinning i de mest sårbare områdene i Nord. Stoltenberg sier han vil ha samlet inn kunnskap og erfaring fra det som skjer i Mexicogolfen. Skulle regjeringen bestemt seg for Lofoten i dag, er det mye som tyder på at svaret ville blitt nei. Mexicoutslippet har påvirket opinionen. Nei-siden innen egen parti har styrket sin stilling. I helgen sa Aps fylkeslag i Troms nei til boring i Lofoten.

Skal Jens Stoltenberg komme seg videre i prosessen med å åpne for oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen, må Statoil med bred støtte fra annen ekspertise overbevise ham om at noe lignende av det som skjer i Mexicogolfen vil være utenkelig i Lofoten. Det har en del fagfolk sagt, men nå forsvinner dette i støyen rundt gigantutslippet.

Jens Stoltenberg er en rev til å snekre kompromiss. Det er mulig han vil og kan bruke oljeutslippet i Mexicogolfen som et argument for å utsette avgjørelsen som skaper intern strid. Etter planen skal regjeringen i høst ta stilling til om en skal åpne for oljeaktivitet i de sårbare områdene. Hvis Jens Stoltenberg vil i gang, kan det være det er lettere å få gjennomslag ved å få oljesølet i Mexicogolfen på avstand. Neste år kan det være oljeselskapene kommer opp med ny teknikk eller nye beredskapsløsninger. Når myndighetene i USA med Barack Obama i spissen har stanset videre boring i Mexicogolfen, er det ikke det en beslutning som gjelder for evig tid. De vil ha forsikring og trygghet for at det ikke kan skje igjen.

Et endelig nei til boring i Lofoten og Vesterålen vil få negative konsekvenser for Statoil. Statoil trenger nye funn for å opprettholde den organisasjonen, posisjonen og aksjeverdien de har. I forrige uke sa investoren Jens Ulltveit-Moe at Statoil ikke oppnår god nok lønnsomhet i det de gjør utenfor Norge. Han anbefalte for eksempel å droppe oljesandprosjektet i Canada fordi det ikke blir lønnsomt nok, konsentrere seg om Norge og istedenfor satse på fornybar energi. På denne måten kan Statoil posisjonere seg for vekst i fremtiden.

Fra industri- og økonomihold kommer det også advarsler mot at norsk næringsliv blir enda mer avhengig av olje og gass. Det er dette som er i ferd med å skje. Tradisjonell industri i Norge er på retur blant annet som følge av finanskrisen. Vi har så vidt begynt diskusjonen og tenkningen av hva vi skal leve an når olje og gass en gang tar slutt.

I dag pryder Åslaug Haga forsiden på Nationen med svaret: Fornybar energi. Den tidligere Sp-lederen mener grønn energi kan bli like viktig for Norge som oljeleverandørindustrien er i dag. I går la hun på vegne av Norsk Industri, der hun nå er ansatt, fram en rapport der det konkluderes med at grønn energi og teknologi kan bli Norges neste industrielle eventyr, og at potensialet er enormt både med tanke på eksportinntekter, arbeidsplasser og miljø.