Raymond Johansen og Jonas Gahr Støre kritiserer indirekte Anne-Grete Strøm-Erichsen som vil kvele debatten om prioriteringer i helsevesenet. Faktum er at ikke alle kan få eller får all den behandling som er mulig å gi

Den norske velferdsstaten er i finansieringstrøbbel, sier Aps partisekretær Raymond Johansen til Dagsavisen i dag.

–        Vi må omforme velferdsstaten slik at den ikke kneler i kraft av egen tyngde. Vi må bruke mindre penger på noe for å ha mer penger til det viktigste, sier Johansen. Og han fortsetter i reneste Sigbjørn Johnsen stil med å snakke om behovet for å stramme inn og bruke mindre oljepenger. Det neste han serverer er en understreking av at Ap går for den såkalte arbeidslinjen. Folk må jobbe, ikke være syke eller uføretrygdede. De bør heller ikke pensjonere seg for tidlig.

Uføretrygdede

Dette kan alle si ja og amen til. Johansen forsøker å konkretisere. Han vil at folk skal kunne bo lenger hjemme fremfor å flytte på sykehjem. Noen uenige i det? Nei. Og det er heller ingen som er uenige i det siste punktet han nevner, at flere av de 600 000 som lever på trygd må kunne jobbe helt eller delvis. Spørsmålet er hvordan en skal få det til. Det er snart seks år siden Bjarne Håkon Hanssen sa omtrent det samme. Hvis regjeringen vil gjøre noe med dette, vil man oppnå en del ved å gi arbeidsgivere som vil ansette folk som ikke kan yte maks, årlig økonomisk støtte.

Det mest interessante Johansen sier er at helsedirektør Bjørn-Inge Larsen fortjener ros for å ha dratt i gang en debatt om prioritering mellom pasienter i helsesektoren.

–        Det er synd at vi ikke klarer å ta debatter som varer mer enn en dag før man blir kalt uverdig og satt på plass, sier Johansen. Det kan ikke tolkes på annen måte enn kritikk av den måten Anne-Grete Strøm-Eriksen har møtt utspillet fra Larsen på.

Støtte fra Støre

Jonas Gahr Støre er på samme linje. Han sier til VG i dag at Larsen tar opp viktige problemstillinger og at politikere må tåle at våre fremste fagfolk synliggjør politiske valg. Støre deler for så vidt helseministerens bekymring for at debatten kan skape utrygghet, men peker på at det er ingen sektorer i dag som slipper diskusjoner om prioriteringer.

Strøm-Erichsens avvisning av å ta den debatten som Larsen inviterer til, har men styring å gjøre. Hun ønsker å legge premissene og tidspunkter for å diskutere prioriteringer. Nå debatten reises gjennom et oppslag i mediene, blir det vanskelig for de rødgrønne å opptre koordinert. Derfor var det tryggeste å gjøre sitt til for å legge debatten død. Hadde hun sagt seg enig med Larsen, kunne det endt med ramaskrik fra både rødgrønt og borgerlig hold. SV er neppe klar for å prioritere noe som helst. Hvis Strøm-Erichsen skal fronte en prioriteringsdebatt vil hun ha gjort noe hjemmelekse først og vite hva slags ryggdekning hun kan regne med. Man går ikke i helsekrigen uten å vite hvem en har på laget.

Denne saken illustrerer de rødgrønnes dilemma. De får karakteren A når det gjelder analyse av velferdsstatens utfordringer, men når det gjelder gjennomføring er det som vidt de klarer ”bestått”. De rødgrønne tar ikke grep som monner. Sykelønnssaken er det beste eksempelet på det. Selv om Jens Stoltenberg gikk friskt ut, endte det opp med minimal endringer, og det er tvilsomt om de vil bidra til vesentlig reduksjon i sykefraværet. Denne uken kom meldingen om at folk heller vil ha fri fremfor lønn. Det spørs om folk synes det er bryet verd å jobbe så mye etter de fyller 60 år når pensjonsutbetalingene er temmelig rause.

De rødgrønne våger ikke ta de grep som er nødvendige for å få kontroll med kostnadene knyttet til pensjon, arbeid, velferd og sykdom. De orker knapt nok ta debatten.