Både ledere, prester og noen og enhver kan slite med å finne hindre at sunn selvopptatthet ikke tipper over i plagsom selvfokusering som i de verste tilfellene ender i sykelig egoisme
I slutten av forrige uke vakte Christian Enger Gimsø, forsker ved Handelshøyskolen BI, oppsikt ved å hevde at folk med narsissistiske personlighetstrekk ofte blir ledere. Narsissisme er en betegnelse på selvdyrking som går over alle rimelighetens grenser. Narsissister er fullstendig hektet på å søke oppmerksomhet knyttet til seg og sitt. Uten å blunke trykker de andre ned hvis det bidrar til å fremheve dem selv. De er selvsikre inntil det utålelige, drivende gode til å snakke seg ut av ufordelaktige situasjoner og verdensmestre til å vri det som hender og sies til egen fordel. Mens psykopatene er ufølsomme maktbrukere som elsker å trykke ned andre og utnytte andres svake punkter, lar narsissistene folk være i fred om de bare klapper og smiler. Narsissistene søker et henrivende publikum, forventer applaus for egne ideer og innfall, beundrede blikk og anerkjennende kommentarer. De er eksperter på å utnytte det potensiale som mennesker rundt dem representerer. Desto flere, desto bedre. De kan trollbinde sine tilhørere og utløse stor begeistring. De vil bli dyrket og elsker å sole seg i sin egen vellykkethet. De sier på den mest naturlige måte ”jeg” der andre ville sagt ”vi”.
Spesialbehandling
Mennesker med narsissistiske trekk trekk mener de er så pass unike at de fortjener ”spesialbehandling”. Litt ekstra betaling her, litt fordeler der. Slik holder en del av dem på, og noen ender i grøfta.
Det er ikke nødvendigvis slik at narsissister gjør mye galt. Man må bare orke de, år etter år, hele tiden. Også i lunsjen. Da handler det også om dem. De kan være så arrogante og selvopptatt at det er er til å spy av.
Vi antar at omtrent en prosent av befolkningen kan betegnes som narsisser. Gimsøs påstand er at andelen ledere med denne typen personlighetstrekk er langt høyre.
Karismatiske ledere
Det jaktes for tiden mye etter karismatiske ledere som både behersker mediene og som har evnen til å mobilisere store grupper mennesker. Mennesker med narsissistiske trekk har nettopp det. Det er prisen en må betale.
Vår tid er blitt mer narsissistisk. For mange er det å bli kjendis et av de store målene i livet. Realityseriene på TV kan ses på som en studie i hvordan mennesker balanserer sine narsissistiske tilbøyeligheter. I det virkelige liv ser vi det hver dag hos idrettstjerne, forfattere og kunstnere. Få har godt av store doser oppmerksomhet hver eneste dag. Det er lett å ta skade på sin sjel når man fanges i beundringens runddans. Vedvarende sterk oppmerksomhet er et narkotikum.
Vi ser de samme fenomenene i minst like stor grad i kristne sammenhenger. Dyktige prester og beundrede predikanter har stor tilgang på positiv oppmerksomhet. De mekanismene som narsissistene elsker kan bli forsterkes når oppmerksomheten også har religiøse overtoner.
Når en kommer tett på enkelte kristne miljøer, kan en bli slått av hvor selvsagt det er for lederen eller presten at svært mye skal handle om dem. Det skal godt gjøres å være høvding, beundret prest eller avholdt biskop uten at de som kjenner en oppdager at beundringens medalje også har sin bakside.
Selvdyrking
Selvdyrking er egoisme satt i system til fortvilelse og irritasjon for andre. Narsissisme er ingen ny tendens. Det er snarere selve ursynden vi her snakker om. Det er menneskers opptatthet av å dyrke seg selv på bekostning av fellesskapet som er vår ulykke. Når det nå er økende oppmerksomhet om narsissismens vesen, er det fordi man ser hvordan selvopptatte ledere ødelegger gode arbeidsplasser med sin nesegruse selvfokusering.
Grensen mellom sykt og frisk er ikke enkel å trekke. Alle mennesker som står i en posisjon der jobben er å formidle noe til eller engasjere andre, bør være opptatt av hvordan man virker på andre. En må både kunne søke oppmerksomhet og utnytte egen person. Da snakker vi om en sunn selvopptatthet.
Vi kan ikke vente at noen stiller diagnosen ”narsissistisk trekk” på en selv. Andre ser de sidene ved vår personlighet tydeligere enn vi selv gjør. Er man heldig, så har man noen rundt seg som gir beskjed slik at sunn selvopptatthet ikke tipper over i plagsom egodyrkelse.
Kommentar i Vårt Land 22. juni