Gjermund Hagesæter (Frp) surrer om sluttpakker til rådmenn. Det er ingen grunn til å fremstille kommuner som ubevisste fallskjermprodusenter.
VG har denne uken listet opp 21 rådmenn som de siste fem årene har fått det avisen kaller ”store sluttpakker”. Blant dem som trekkes fram er Edvard Bolstad (63) som får 90 prosent av lønnen i tre år inntil han fyller 65 år. Her finner vi også Mette Bjune (51) som fikk er en årslønn på 933 000 kroner da hun måtte slutte på grunn av interne samarbeidsproblemer, Einar Gaustad som fikk lønn i 18 måneder, til sammen 1,5 millioner kroner da han sluttet i Asker og Jorun Gjørwad fikk en årslønn på rundt en million da hun sluttet i Nittedal.
Er dette noe å bråke om? 12 måneders lønn er nærmeste standard når ledere må slutte. Er ledere over 50 år og/eller har vært lenge i stillingen, er det slett ikke uvanlig med 18 måneders etterlønn, eventuelt man avkortning dersom en får, ny fast jobb. Det skjer også at arbeidsgiver tilbyr ledere som må slutte andre stillinger og at man beholder lønnen. I næringslivet er sluttpakkene gjerne større enn det rådmenn får.
VG gjør også et poeng av at flere av ”sluttpakkekommunene”, som de kalles, er svartelistet på grunn av elendig økonomi og satt under statlig administrasjon. Dette får Gjermund Hagesæter (Frp) til å mene at noe er alvorlig galt.
– Det er utrolig uheldig at fattige kommuner bruker penger på denne måten. Det går til syvende og sist ut over innbyggerne, sier han og stusser over at kommuner som er under administrasjon kan utbetale sluttavtaler.
Politisk korrekt
Det er utvilsomt politisk korrekt å uttale seg som Hagesæther gjør, og det er mulig at leserne tar det for god fisk. Det virker som om han uttaler seg mot bedre vitende. Han bør i alle fall vite at når det oppstår en konflikt eller situasjon som gjør at en rådmann må slutte, så utløses enten en avtale som er inngått, fortrinnsvis ved ansettelse, eller man starter forhandlinger om kompensasjon for at rådmannen skal si opp frivillig eller arbeidsgiver går til oppsigelse og forbereder seg på en rettssak.
En avtale er en avtale. Det er i dag ganske vanlig at rådmenn har avtaler om 12–18 måneders sluttpakke dersom de blir bedt om å slutte i stillingen eller det oppstår en situasjon som gjør at det blir umulig å fortsette. Denne kompensasjonen får en fordi en på forhånd har sagt fra seg det stillingsvernet som arbeidstakere har ifølge Arbeidsmiljøloven. En rådmann med sluttavtale kan bli bedt om å slutte selv om det ikke er saklig grunn for det.
Dersom det ikke foreligger en sluttavtale, må arbeidsgiver forhandle med rådmannen om betingelsene for å slutte. Da kan rådmannen ha en meget god sak, for i de fleste tilfellene er det ikke god nok saklig grunn for oppsigelse. I flere tilfeller har politikere opptrådt så pass kritikkverdig at en rådmann til og med kan vinne fram med et krav om kompensasjon for tort og svie. En rådmann er en ansatt, ikke en offentlig syndebukk som man kan mene hva man vil om offentlig.
Kommuner skjerpe seg
Det er bedre Hagesæter ber kommunestyrene rundt om skjerpe seg som arbeidsgiver. Det vil bety færre rådmenn som slutter.
Når journalisten har trukket seg tilbake og Hagesæter har fått tenkt seg litt om, vil vi tro han innser at staten ikke kan gi seg til å overprøve inngåtte arbeidsavtaler med rådmenn som må slutte. Det er heller ingen grunn til at staten skulle skrike ut om kommuner forhandler seg fram til 12–18 måneder etterlønn dersom ledere må slutte.
Den oversikten VG bringer, viser at i de fleste tilfellene er ikke kommunene mer raus med sluttpakker en det de må være. Det er ingen grunn til å fremstille landets kommuner som ubevisste fallskjermprodusenter .