Da Knut Hamsun ble tildelt ”varig svekkende sjelsevner” fremfor livsvarig fengsel, samsvarte det med samfunnets behov. Spørsmålet er om det var samfunnets behov og tidens oppfatninger, ikke beviser, som gjorde Arne Treholt til landsforræder.

I 1977 ble det tatt ut tiltale mot Gunvor Galtung Haavik for spionasje og landsforræderi. Hun døde i fengselet et par måneder før hun skulle møte i retten. Da hadde påtalemyndigheten en vanntett sak. Det er skrevet bøker og laget film om henne, men bildet av at hun var det hun ble anklaget for, er ikke rokket.

Rettsoppgjøret mot Knut Hamsun har vi ennå ikke lagt helt bak oss. Hamsun forsvarte nazistene offentlig i skrift og tale, oppfordret nordmenn til oppgi motstanden mot tyskerne og besøkte endatil Adolf Hitler. Det manglet ikke på beviser for at han opptrådte som en landsforræder. Men var han det? Hamsun selv så det ikke slik. Han mente har gjorde det som var i Norges interesse. Han minnet om at han ba Hitler ta affære overfor den brutale Josef Terboven som han hevdet ødela fullstendig for tyskernes sak i Norge. For Hamsun handlet det om tyskerne eller engelskmennene. Han mente Norge historisk, politiske og kulturelt sto Tyskland nærmest.

Selvsentrert

Under krigen levde Hamsun temmelig isolert og var nesten døv. Han var et stabeis, en elitist og på mange måter et ufordragelig, selvsentrert menneske i det minste ned mangelfullt utviklede antenner for andre. Problemet var at han var en verdensberømt forfatter av Henrik Ibsens format. Det var politisk kjelkete å sette den gamle mannen i fengsel for å dø. Psykiatriprofessor Gabriel Langfeld leverte løsningen. Hamsun ble i fire måneder stengt inne på Gaustad for mentalundersøkelse. Da han slapp ut, kunne Langfeldt konstatere at han led av ”varig svekkede sjelsevner”, altså strafferettslig utilregnelig. Men helt kunne han selvsagt ikke slippe unna. Han ble stevnet sivilrettslig som ”erstatningsmessig medansvarlig for Nasjonal samlings virksomhet”. Han ble dømt til å betale det meste av sin formue, 425 000 kroner, i erstatning. Det kunne ikke bevises at han hadde vært medlem av NS. Retten nøyde seg med å ”anse ham for å ha vært medlem”. Slik løste samfunnet en betent sak.

På gjengrodde stier

Hamsuns siste bok, ”På gjengrodde stier” er litt ”Knausgådsk”, en blanding av skjønnlitterære skildringer, en dokumentasjon av egen skjebne og en protest mot myndigheten fra ”et friskt menneske som ble gjort til gelè”, som han skriver. Boken er en rørende beskrivelse av hvordan et gammelt menneske krenkes og umyndiggjøres av samfunnet. Boken inneholder også hans velskrevne forsvarstale der han avviser at han ikke er tilregnelig og at han blir regnet som NS-medlem. Kritikken var så bitende at ingen norske forlag ville gi den ut, men da et sveitsisk forlag sa ja, banet det veien også for en utgivelse her hjemme i 1949. DHer ble det ikke dokumentert mye til svekkede sjelsevner.   

Fratatt lønnen

Som Hamsun hevder Treholt at han er uskyldig og at bevisene mot ham ikke holder. I Treholts tilfelle virker det som om samfunnet, forstått som påtalemakter, politikere, samfunnets meningsbærere etter hvert hadde et behov for at Treholt ble dømt. De første månedene etter pågripelsen var det knapt noen som stilte spørsmål med vi hadde med en vaskeekte storspion å gjøre. I forrige uke intervjuet Vårt Land Åge Hovengen (Ap) som var en av de to stortingsrepresentantene som stemte imot at Arne Treholt skulle bli fratatt lønnen før han ble dømt. Det var liksom ingen tvil. Saken har vært stygg fra første stund av, sier Hovengen.   

Treholt brøt loven og fortjente straff. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig bevist at han var en landsforræder. ”Mitt liv ble ødelagt”, sier Treholt. Det har han under alle omstendigheter det meste av skylden for selv.

Løs kanon

Uansett hva som skjer videre i denne saken, vil flere enn tidligere vil se på Treholt, ikke som en spion og landsforræder, men en løs kanon, en diplomat på villspor, en betrodd embetsmann som mister dømmekraft og som faller for fristelsen til å ta betalt for å gi andre land opplysninger de mente var nyttige og som Treholt vurderte som temmelig ufarlige. Arne Treholt har innrømmet både grov uforstand i tjenesten og at han nok kan ha vært angrepet av stormannsgalskap. Det er mildt sagt når han opererte som en slags privatpraktiserende utenriksminister som skulle vise vei inn i en ny tid.

Hamsun besøkte Hitler, Treholt besøkte jevnlig KGB-offiser Gennadij Titov. Det var ikke farlig for landet, hevdet de. Men de ble ikke trodd.

Kommentar i Vårt Land 27 sept