Skal Rigmor Aasrud få tre biskoper i prioritert rekkefølge som melder seg på den åpne konkurransen om å bli preses i Nidaros, kan det være de må ta i bruk flasketuten peker på. Eller så kupper de det hele og sier det bare var en frivillig blant oss.

Da det skulle velges ny apostel etter Judas, var det to nominerte: Justus og Mattias. De elleve apostlene ba da en bønn og kastet lodd. Det falt på Mattias som ble den tolvte apostelen. Når Den norske kirke nå skal få sin tolvte biskop, en såkalt ”preses”, blir det nominasjon, men ingen loddtrekning. Kirkeminister Rigmor Aasrud har nå sendt ut et høringsnotatet, i tråd med det politikerne har bestemt tidligere, der det legges opp til at biskopene skal nominere tre kandidater fra egen rekke i prioritert rekkefølge. Så skal både den ene og andre høringsinstans si sitt slik det er vanlig ved bispeutnevnelser. Til slutt er det Kongen i statsråd som utnevner presesen.

Maktdemonstrasjon

En klarere demonstrasjon på hvem som har makten i Den norske kirke skal en lete lenge etter. Det finnes knapt et lederkollegium som hadde funnet seg i en slik behandling. Biskopene er å betrakte som et styre. Det er ikke uvanlig at et styre selv utnevner sin leder. Det er også slik preses i dag velges. En slik  organisatorisk kokkelimonke som det her legges opp til, finnes det ikke paralleller til. søker ikke stillingen som biskop. Man blir spurt om å bli nominert. Det tar seg liksom ikke ut at man skal hige etter et slikt høyt embete i en sammenheng der ydmykhet er et ideal og der det teller mest å være andres tjener, ikke andres sjef. Den prest som går med en biskop i magen, gjør lurt i å snakke minst mulig om det. Men nå forventer Rigmor Aasrud biskopene skal opptre som ivrige elever og rekke opp hånden når det blir spurt om hvem som kan tenke seg å bli preses. Det er nok mer sannsynlig at biskopene må ta flasketuten peker på for å komme opp med tre frivillige .

Superbyråkrat

Bispemøtet og Kirkerådet har gitt klar beskjed til politikerne om at de ikke ønsker en slik preses som staten nå vil gi dem. De vil ha en teologisk superbyråkrat, en papirtiger tilknyttet kirkens administrasjon i Oslo, ikke en erkebiskopliknende figur med gåavstand til Nidarosdomen. Kirkeledelsen med biskopene i spissen tenker byråkratrisk, mens politikerne slår om seg med visjoner i åndelige dimensjoner, som riktignok samsvarer med Senterpartiets distriktspolitiske ambisjoner.

Hvis man får noe annet enn det man har ønsket seg, er det ikke sikkert det er så lurt å levere gaven i retur. Da får en tilpasse seg, gjøre det beste ut av det. Slik tenker professor ved Menighetsfakultetet, Harald Hegstad, som er leder i Oslo bispedømmeråd. Han skriver i Luthersk Kirketidende at den nye presesen kommer til å bli den øverste leder for Den norske kirke. Han vil starte diskusjonen med en gang om vi ikke like godt skal kalle ham erkebiskop og gjøre ham bli leder i Kirkerådet. Slik har de ordnet seg i Sverige og Finland. Litt merkelig riktignok at det er politikerne, mot kirkeledelsens vilje, som utstyrer Den norske kirke med en erkebiskop. Den tittelen har ikke vært i bruk her til lands siden katolske Olav Engelbregtson i 1537 rømte Nidaros med lutherske reformatorer i hælene.

Lar seg lede

Da Einar Førde var kirkeminister, sa han en gang at oppgaven var «å ta biskopene i handa og leie dei inn i den politiske røynsla». Biskopene lar seg leie og lede som statstjenestemenn flest. Nå settes de igjen på prøve om de vil opptre som lydige, tilpasningsdyktige sjeler

Kirkens ledere kan selvsagt fortsette kampen mot å ha en preses i Nidaros. Lederen i Kirkerådet, Nils Tore Andersen, har luftet tanken om at Den norske kirke bør omgjøre beslutningen om å la preses slå leir i Trondheim når kirken blir selvstendig. Det er greit å vise muskler. Erfaringen tilsier at det kirkelige lederskap tilpasser seg. Det ser ikke ut til å være noen med posisjon og kraft nok til å stå opp mot den overstyring Den norske kirke har opplevd i presessaken.

Biskopene sitter med nøkkelen. De kan ganske enkelt gi beskjed om at de bare har en søker eller en frivillig de kan samle seg om. Det spørs om de tør.

Biskopene vil gjerne være hyrder som viser vei. Når statsråden kaller denne gang, må de bestemme seg om de vil være sta som esler eller lydige som lam.

Kommentar i Vårt Land 11 okt