Lederlønningene øker, stikk i strid med det de rødgrønne i årevis har mast om at ikke må. De kan i alle fall ikke si noe på kirkerådsleder Andersen som har jobbet tusenvis av timer uten å få et rødt øre for det. Men det er visst også det et problem.

I Molde og traktene der omkring tror de fullt og fast på at de har ansatt en pengemaskin når Ole Gunnar Solskjær kommer til byen med treningsskoene på. Han skal få en årslønn på 4,4 millioner kroner og en bonus på en million dersom han presterer er realt under, å dunke Rosenborg. Det er nok supersponsor Kjell Inge Røkke som har bestemt at mannen som han skaffet seg en formue på 100 millioner på grunn av beina sine, må ha såpass. Det får ikke hjelpe at alle er enige om at spiller- og trenerlønningene må ned i norsk fotball. Lønn utgjør 90 prosent av kostnadene. De 30 største lagene må redusere kostnadene med rundt 400 millioner i år for å gå i balanse og rydde opp i gammel moro.

Fotballfolket i Molde er overbevist om at Solskjær kommer til å generere så mye ekstra inntekter at de vil tjene inn det stjernen koster. Slik har pengemennene i fotballen tenkt før, og bommet stygt.  

De beste koster

”Vi ville ha den beste, og det var det vi måtte betale”. Det er slik styremedlemmer i næringslivet og fotballen snakker når de skal forklare hvorfor sjefer får en skyhøy lønn. Markedet rår. I fjor betalte for eksempel oljeserviceselskapet Aible 16 millioner kroner i ”startpakke” og 4,5 millioner kroner i lønn til sin nye finansdirektør, Idar Eikrem.

Fotballfolket skal være sjeleglad for at de ikke blir revidert av Jørgen Kosmo. Det ville blitt røde kort på hele bunten. I forrige uke svingte han pisken igjen. Da la Riksrevisjonen fram en rapport som viste at lederlønningene i selskaper der staten har en betydelig eierandel, har økt dobbelt så mye som andre lederlønninger de siste to årene. Styrene bryr seg tydeligvis ikke nevneverdig med det politikerne sier. Nå varsler næringsminister Trond Giske at han vil ta nye grep og viser til eierskapsmeldingen som snart skal legges fram. Den har vi hørt før.

Regjeringen trodde de lanserte et effektivt tiltak i 2007 da aksjeloven ble endret slik at det er generalforsamlingen, ikke styret som skal legge rammer for avlønningen av toppledere. Men det viser seg at aksjonærene stort sett bare tar til etterretning det styrene sier de må betale for å få de beste. De beste vil alle ha, og de koster det de koster. Det gjelder ikke bare ledere. Også ansatte som kan forhandle egen lønn, kan komme særdeles godt ut. Lønnsforskjellene øker over alt.

God eierstyring

Nylig la næringslivet, blant annet representert med NHO, Oslo Børs og Finansnæringens Hovedorganisasjon, selv fram nye retningslinjer for ”god eierstyring”. Her anbefales det at det settes et tak på bonus til ledere slik at man har kontroll med hva ledere faktisk tjener. Det skal altså være grenser, selv for lederlønninger.

Lederlønningene de siste ti årene har økt betydelig mer enn lønningene til de ansatte. Ingen steder i offentlig sektor har lederlønningene økt så mye som blant direktørskiktet i helsevesenet. Her økte lønningene med 50 prosent fra 2003 til 2008, mens den generelle lønnsutviklingen i samme periode var 21 prosent. Hadde regjeringen ment alvor med at en ville redusere lederlønningene, kunne en selvsagt for lenge siden innført frys i helsesektoren. Her betaler de høyere lederlønninger enn de trenger for å få gode nok folk.

Markedet rår

Midt opp i jakten på å få godt betalt for det en gjør, representerer avtroppende kirkerådsleder Nils Tore Andersen et unntak. Han har jobbet om lag 1000 timer i året for rådsstrukturen i kirken ute å få et rødt øre for det. Kirkerådet har ikke tatt seg råd til å lønne sine frivillige medlemmer, for da vil de måtte redusere antallet ansatte. Skal man bruke mer penger til lønninger, blir det selvsagt mindre til andre aktiviteter.

Hvis flere gjorde som Andersen, ville en få mer kirke for pengene. Men det er nye tider. De tre som står klar til å overta etter ham og hele Kirkerådet, synes det både er ”uakseptabelt” og ”prinsipielt umulig” at medlemmene i Kirkerådet ikke får honorar. Det er bare noe de sier, som om de var politikere. De stiller opp og viser at det er akseptabelt og prinsipielt mulig at det er som det alltid har vært.

Kommentar i Vårt Land