Er det noe en pjusk og litt medtatt regjering ikke tåler, så er det å få ord på seg for at de vil gjøre livet vanskeligere for de syke og svakeste.
Etter Dagsrevyen søndag lå det an til at regjeringen ville få en ny monstermast i hodet. Da fikk vi nyheten om at de rødgrønne hadde planer om å kutte stønaden til unge uføre med minst 35 000 kroner i året. Rigmor Aasrud som for tiden fungerer som arbeidsminister måtte stå skolerett for folket og forklare at tanken var å få flere over på såkalte arbeidsavklaringspenger. Målet er å få flere i arbeid.
Den har vi hørt før. Arbeiderpartiets ministre har flere ganger snakket seg varm om den såkalte ”arbeidslinjen”. Men det er ikke jobber å få for alle som regjeringen ønsker skal jobbe. Derfor blir resultatet ofte kutt i ytelsene til de som er for syke til å gjøre det de helst vil, nemlig å arbeide.
Når slike notater lekker ut, er det vanlig at en statsråd svarer at dette bare er noe som vurderes. Argumentasjonen for endring blir derfor halvveis. Statsråden havner i forsvarsposisjon. Folk rister oppgitt på hodet. En ny tapersak er under oppseiling
Knestående
Statsminister Jens Stoltenberg konkluderte rakst med at denne saken hadde potensial til å bringe regjeringen ned i knestående. Det gikk bare et par timer før han gjorde det klart at det ikke ville bli som statsråd Rigmor Aasrud hadde antydet. Full retrett. Det er ingen skam å snu. Det ville blitt større skam å fortsette.
Det blir ingen kutt i utbetalingene til unge uføre, slo statsministeren fast. Det var bare noen som hadde tenkte høyt, for høyt. Glem det. Unge som er født uføre eller har vært i alvorlige ulykker og vil være uføre hele livet, skal få en god uføretrygd.
Problemet for regjeringen er at det er blitt flere unge som lever på trygd på grunn av rus, psykiatriske problemer og diffuse lidelser. Det er disse regjeringen vil tenke nytt om i håp om å få de inn i arbeidslivet.
Ri av stormer
For få dager siden måtte en annen storm ris av. Da varslet LO kamp mot reduserte pensjonsytelser til de som får minst fra før av. Den nye pensjonsordningen som trer i kraft fra nyttår, betyr at reglene for pensjon må endres for dem som mottar støtte istedenfor lønn. Ideen bak den nye pensjonsordningen er at det skal lønne seg å jobbe også når man har passert 62 år. Men for de som er for syke hjelper ikke det. Det som hjelper er at fortvilede menneske står fram med sin gråt og bekymring på TV.
Når Jens Stoltenberg denne gang var så raskt ut med å avlyse innstramninger overfor unge uføre, var det fordi de frykter at de rødgrønne skal fremstå som ufølsom for svake gruppe. Han har nok også valget i 2001 friskt i minnet. Da lekket et notat om at regjeringen hadde planer om å kutte i sykelønnen ut få dager før valget. Regjeringen rodde og rodde, men det forhindret ikke et katastrofevalg for Ap.
Svikter de svakeste
SV gikk inn i regjeringen med store ord om at de skulle avskaffe fattigdommen. Nå ordlegger de seg på en annen måte. De har måttet ta inn over seg at vi ikke kan ha så gode ordninger at det blir for lett å leve på trygd fremfor å arbeide dersom ytelsene økes.
Det er ikke mye selvkritikk politikere tar offentlig. Noe av det Kjell Magne Bondevik innrømmet da han takket for seg som statsminister, var at han ikke hadde fått gjort nok for å avhjelpe fattigdommen i vårt samfunn. Den rødgrønne regjeringen kan også henge seg på denne erkjennelsen.
Velferdssamfunnet knaker i sine sammenføyninger i mange land. Når det må kuttes i offentlige utgifter, er det som regel de svakeste som rammer hardest. På grunn av våre skyhøye oljeinntekter, er Norge et unntaksland i Europa. Vi har penger til å opprettholde anstendige velferdsordninger for de svakeste. De svakeste er de kronisk syke og uføre. Hvis det skal spares penger, er det mer rettferdig at friske som blir syke rammes enn de som er syke hele tiden. Når sykelønnsordningen består urørt, er det ingen grunn til å røre ytelsene til de som ikke er i stand til å arbeide.