^{Det er på tide at forskningsminister Tora Aasland refser sine egne. Det er et maktmisbruk å tvinge forskere til å opptre som lydige konsulenter.}

Forskningsminister Tore Aasland (SV) har sett seg lei på at regjeringen forsøker å styre forskningen. I går sendte hun et brev til alle departementer der hun ber dem skjerpe seg og stanse praksisen med å tvinge forskere til å arbeide på konsulentvilkår.

– Dette er uholdbart, sier Aasland til Aftenposten. Avisen har de siste dagene dokumentert at departementer i økende grad krever at forskere skal jobbe som konsulenter for å få et oppdrag de har meget god kompetanse for å påta seg.

En konsulent er en samarbeidspartner som engasjeres fordi en har spisskompetanse som oppdragsgiver ikke har. Konsulenten lager gjerne et utkast til en rapport som man drøfter i fellesskap. Det kan være oppdragsgiver ønsker forhold bedre belyst, mens en ønsker andre forhold nedtonet. Konsulenten skal eller kan ikke tvinges til å skrive noe en ikke kan gå god for, men det ligger i rollen at man er åpne for dialog om det som er vesentlig for oppdragsgiver. En konsulentrapport er oppdragsivers eiendom. Den kan bli offentliggjort, men det kan også skje at den forblir et internt dokument.

Åpent tilgjengelig

En forskningsrapport er åpent tilgjengelig. Her er det forskeren eller forskningsinstitusjonen som avgjør hva som skal stå i den endelige rapporten, men oppdragsgiver har som regel rett til å uttale seg om rapporten før den offentliggjøres. En forskningsrapport skal ikke å presenteres som en bombe i media uten at oppdragsgiver på forhånd har hatt anledning til å gjøre seg kjent med innholdet.

Det er forskningen som sikrer oss kunnskap som ikke er politisk styrt. En forskningsrapport kan ende opp som god ammunisjon for opposisjonen hvis den gir motsatte konklusjoner av det som oppdragsgiver håpet på. Slik skal det være.

Forskning brukes for å legitimere politiske beslutninger, men staten presser ofte forskerne inn i kontrakter som gjør at de som oppdragsgivere har kontroll over resultatet. SINTEF ble for eksempel bedt om å endre konklusjonene i en forskningsrapport om sykefravær fordi de ikke passet med arbeidsdepartementets politiske agenda. Fafo og Institutt for samfunnsforskning har ved en anledning sagt til oppdrag fordi de ikke gikk med på betingelser hvor rettighetene til arbeidet «omfatter også rett til endring og videreoverdragelse», som det sto i kontraktutkastet. I andre tilfeller bruker departementet en konsulentrapport som om det var en forskningsrapport for å gi konklusjoner en er fornøyd med bedre legitimitet.

Innblanding

Hvis et oppdrag formidles via Norges forskningsråd kan en være temmelig sikker på at det ikke skjer noen innblanding fra oppdragsgivere. Forskningsrådet fungerer som en kvalitetssikring og beskytter av fri forskning. Det skal også alle institutter som har forskningskompetansene gjøre. Men i kampen om fete oppdrag, kan det være fristende å fire på forskningsvilkårene og ende opp som konsulenter.

Å gjøre forskere til konsulenter er et misbruk av den myndighet departement og politisk ledelse har. Hvis man vil styre resultatene og bruken av den kunnskap som hentes fram, får en holde seg unna forskerne.

Det er på tide det skrikes opp på forskningens vegne. Tora Aasland burde sagt rett ut til alle forskningsinstitusjoner at hun vil ha beskjed dersom noen i staten prøver på noe annet enn å gi forskere oppdrag på grunnlag av standardkontrakt på forskning. I praksis er det dette som bør skje.

Detaljert styring

Forsøket på sterkere styring av forskere samsvarer med den økende statlige styringsiver vi ser på andre områder. Ulike styrings- og måldokumenter blir stadig mer omfattende. Kontroll og rapporteringsrutiner innskjerpes. Det drives fram av ønsker fra dem som sitter høyt oppe i systemet om å få mer kontroll. Staten har for tiden stor tro på at dette er den beste måten å drive styring og ledelse på. Sukkene og stønnene nedover i systemet er etter hvert hørbare. Det er tvilsomt om man oppnår det en ønsker med mer detaljert styring fra toppen og nedover.

Noe mer betenkelig er innskjerping av lederes lojalitetsplikt når det gjelder å uttale seg om konsekvenser av vedtak og det som faktisk skjer innenfor det området en har ansvar for. Det var for eksempel ille før da alle sykehusdirektører konkurrerte med hverandre om å gi elendighetsbeskrivelser i mediene i håp om økte bevilgninger. Nå er ledere i helsevesenet nesten for ulne i sine uttalelser. Men innimellom dukker Jørgen Kosmo opp. Da får vi i alle fall høre hvordan det står til rundt om.