Spark mot Stoltenberg

Før fikk Jens Stoltenberg så ørene flagret for at han var for unnvikende, svak, utydelig og konfliktsky. Nå blir han høvlet ned for at han er så ufølsom, sta og mektig at han ikke gidder høre på folket en gang.

Da Karita Bekkemellem for et og et halvt år siden ga ut sin biografi «Mitt røde hjerte», valset hun opp med usedvanlige friske spark mot Jens Stoltenberg. Jens fremsto som rene puddingen. Hun hevdet han var fraværende, feig og pinglete. Som eksempel på hvor tafatt og konfliktsky han kan være, skriver hun om en minister som stadig sovnet på møter i regjeringen. Jens lot henne sove. Bekkemellem skriver på grunnlag av et emosjonelt opprør. Hun fikk avskjed på grått papir som statsråd og følte seg naturlig nok sviktet, ofret og oversett. Når følelsene river i kroppen, er man som regel et stykke fra gi sanne karakteristikker av den som har satt følelsen i kok.

Det voldsomme engasjement blant folk og i mediene for at Maria Amelie ikke skal sendes ut av landet, har både en saklig og en emosjonell side. Når følelsene koker, leter en etter noen å tømme følelsene ut over. I denne saken har Jens Stoltenberg stått fram og ikke veket en tomme. Han har fått bøttevis av kritikk og er blitt fremstilt som umenneskelig, ufølsom, udugelig, inkompetent, steil, sta og en representant for maktens kalde ansikt og byråkratiets uforstandige prinsipprytteri. Jan Erik Vold har sammenlignet behandlingen av Maria Amelie med deportasjonen av jøder under krigen.

Nesestyvere til statsråder.

VGs monsterkommentator, Eirik Mosveen, eller journalistikkens svar på Mike Tyson, som Gudmund Hernes nylig kalte ham, har nesestyvere til statsråder som spesialøvelse.

«Her har du Jens Stoltenbergs definisjon på «likhet for loven»: Slipp fri narkokriminelle som oppholder seg ulovlig i Norge- men putt drømmeinnvandreren Maria Amelie i fengsel». Tittelen på kommentaren er «Stoltenberg glade vanvidd». Et nytt eksempel på vulgarisering av kommentarjournalistikken i VG. Poenget er ikke å belyse og forklare, men å øke temperaturen, tabloidisere den politiske debatten og gi næring til de som surfer på bølger av populistisk inkonsekvens.

Før valget i 2009, da det så stygt ut for de rødgrønne, ble Jens Stoltenberg fra egne rekker kritisert for å være for lite og for seint på banen, for kompromissvillig og for tilbaketrukket. Nå tegnes det et helt annet bilde av ham.

Første gangen Jens Stoltenberg sto som en påle selv om det praktisk talt endte opp som «Jens mot røkkla» var i striden om avgiftsfritak for biodiesel. Han nektet enkelt og greit å være med på at en SV ville gå en ny runde på budsjettet etter at det var lagt fram når saken var drøftet og avklaret innad. Stoltenberg sto klippefast på det han mente. Det ble ristet oppgitt på hodet langt in i den rødgrønne leir og han ble kritisert for å opptre som en ubehjelpelig prinsipprytter.

Norgesmester i kompromiss

I Ameliesaken har Stoltenbergs, som må regnes som regjerende norgesmester i å inngå politiske kompromisser, vært temmelig urokkelig. Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand lurer på hva som har skjedd med mannen. Han vil ikke lytte til folket en gang, klager Strand, som bekymret seg at den rødgrønne regjeringen kan gå opp i limingen om Stoltenberg ikke lytter mer til folk og SV. 

Stoltenberg har ikke gått i en psykologisk lås. For ham handler denne saken om etikk, redelighet og likhet for loven som er grunnleggende i en rettsstat. Det letteste og utvilsomt mest populære ville ha vært å gjøre et unntak for Amelie. Politikk først, så lov, så enkeltsaker. Ikke motsatt. Det blir urettferdig, hevder Stoltenberg.

Stoltenberg virker, som så mange andre ledere når de skal forsvare beslutninger som det er massiv motstand mot, vel firkantet og lite forståelsesfull. Men han viser samtidig styrke når han holder fast på likhet for loven og ikke bøyer unna for press til forskjellsbehandling når han er overbevist om at byråkrater og politi handler rett ut fra det politikerne har bestemt.

Kommentar i Vårt land mandag 24.jan