Det er på tide at Presteforeningen gjør seg klar til å forlate de statlige kjøttgrytene og at prester med lederegenskaper ikke skyves unna, men kan få lederjobben i menigheten.

Da Egil Svartdahl var aktuell som ny hovedforstander i Filadelfia i Oslo, stilte han nærmest et ultimatum at det måtte radikale endringer til i måten menigheten ble drevet på om han skulle ta på seg jobben. Ingen var i tvil om at han ville være sjef og gå med fynd og klem inn for det han var overbevist om. Selvsagt ble det en del uro. Men han fikk det som han ville, og det ble vekst. I frikirkelige sammenhenger har en tradisjon for å slippe til sterke, tydelige, dedikerte pastorer, underlagt menighetens styre eller eldsteråd.

I Den norske kirke er prester med et snev av Svartdahls støpning en utdøende rase. I de indrekirkelige gemakker får de både hakeslepp og pustebesvær når de fornemmer denne typen pastoral selvbevissthet. De siste tiårene har en vært mest opptatt av å få prester til å holde fingrene fra fatet, ikke tro de er sjefer og dempe seg i forhold til andre ansatte. Dessuten er prestene statsansatte og sorterer inn under prostiet. Så de «måkke komme her og komme her» og tro de skal bestemme. Prestene får boltre seg i gudstjenester, i kirkelige handlinger, på prekestolen, i sjelesorg og ellers vise seg mest mulig i menigheten. Det holder.

Presteforeningen er ikke fornøyd med tingenes tilstand. De vi ikke være det de i økende grad er blitt, nemlig tjenesteleverandører, reisende i ord og sakrament. Biskopene er heller ikke tilfreds med den posisjonen de etter hvert har fått. Når Presteforeningen snakker varmt om presten som leder, rynkes det på nesen i den kirkelige rådsstrukturen.

Reform i skilpaddetempo.

Før helgen la Kirkedepartementet fram et høringsnotat som preges av at utferden fra staten skal skje i skilpaddetempo. Senterpartiet vil det slik. De holder fast på at staten fortsatt skal ha arbeidsgiveransvaret for prester, proster, biskoper og andre i det kirkelige byråkrati. Det henger selvsagt ikke på greip at hele geistligheten med tilhørende herligheter skal være statsansatte når kirken først skal frigjør seg nettopp fra staten. Men man vet hva man har, formelt riktignok bare fram til 2014.

Det jobbes og jobbes på det kirkelige kammerset for å bli enige om noe bedre. Posisjonene er klare. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon vil opprette et hundretall nye råd omtrent på dagens prostinivå hvor både prester og andre blir ansatt. Presteforeningen steiler fullstendig i. Når de har fagforeningshatten på, vil de være ved kjøttgrytene i staten. Samtidig forstår jo store deler av presteskapet at de ikke kan prioritere egeninteressene slik og sementere den ulykkelige ordningen med to arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke.    

En løsning er at alle blir ansatt i bispedømmet. Det er langt mer spiselig for prestene. Da vil en kunne slå sammen bispekontor og de kirkelige fellesrådene på bispedømmeplan. Desto færre råd og nivåer, desto mer penger å spare.

Ledertalenter blant prestene.

Det andre som må løses, er sokneprestens rolle. En menighet trenger ikke dobbelt opp, både en sokneprest og en daglig leder. Kirken kan ikke ende opp med et system som utelukker at prester kan bli ledere. Det er altfor mange ledertalenter i presteskapet. De må hentes fram, ikke dyttes unna.

En prest er ikke mer leder enn en kateket, en diakon eller en ungdomsarbeider. Men de ansatte trenger en leder som også er bindeleddet til menighetsrådet. I praksis vil det i de fleste tilfeller bli en prest som får denne lederjobben. Det er ingen ting i veien for at en kateket kan fungere som daglig leder. I tillegg trenger en administrativt ansatte på menighets, prosti eller bispedømmeplan. Soknepresttittelen kan begraves. Og lederjobben bør være på åremål.

I dag har en flere steder etter nedskjæringer endt opp med en daglig leder for både tre og fire menigheter, og ansatte svinser rundt i det daglige uten helt å vite hvem de skal forholde seg til. De ansatte trenger en hyrde som er der, ikke en kontorist et stykke unna.

Kommentar i Vårt Land 7 febr