Det multikulturelle samfunn er i motvind. Det blåser en nasjonal vind over land og folk, ikke bare i utenforlandet Norge der vi går fortere på ski enn alle andre.
Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland. Visst hadde hun rett. Vi får bevis for det nesten hver eneste dag for tiden. Ingen er bedre enn Norge i Ski-VM. Marit Bjørgen er et eventyr av en kvinne. Når selv tøffingen Petter Northug tar til tårene av å høre «Ja, vi elsker» spilles, er det utmerket å være norsk.
Idrettsutøvere verden over bidrar til å skape nasjonal identitet. Her til lands tar vi det tross alt rimelig piano enten vi vinner eller taper sammenlignet med for eksempel land i Sør-Amerika der politiet må stagge massene enten det blir tap eller seier på fotballbanen. Folk går fra konseptene i nasjonal begeistring eller frustrasjon.
Men selvsagt er det ikke idretten som konstituerer nasjonalfølelsen. Den sitter dypere- i historien, myter, tradisjon og ikke minst i religionen. På Lillehammer i 1994 dukket det opp både tusser, troll og vetter og folk vasset rundt i upraktiske vadmelsklær og merkelige hatter. Typisk norsk. Samme år sa vi også på nytt nei til å bli med i EU. Vi trengte ikke menge oss med europeerne. Det er typisk norsk å være utenfor. Vi har vår egen identitet. Vi er vikinger som går våre egne veier.
Nasjonalt i miskreditt
Det nasjonale har riktignok vært i miskreditt de siste tiårene. Vi lever i globaliserings tidsalder. Grensene faller. Det er det flerkulturelle fellesskap som gjelder, det fargerike fellesskap som hylles. Det er ikke her hjemme på berget det skjer, må vite. Det skjer i den store verden. Det blir vel smått, vel hjemmesnekret å bli for opptatt av det norske.
Med ny grunnlov ville de i EU ta skrittet fullt ut og bli en union. Det nasjonale skulle nedtones og underlegges de fire friheter- fri flyt av varer, mennesker, kapital og tjenester. Nå har motkreftene begynt å virke. De vokste seg sterkere under finanskrisen, og i land etter land melder de nå om at det multikulturelle samfunnet knaker i sine sammenføyninger.
Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, kaller det flerkulturelle samfunn regelrett en fiasko. Hans sier han vil «gjenreise æren til nasjonen og den nasjonale identitet». Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, sa i høst at multikulturalismen tro på at vi kan «leve side om side og være lykkelige, er et forfeilet syn». Storbritannias statsminister, David Cameron, snakker også om behovet for en «sterk nasjonal identitet».
Dette er nye toner fra EUs toneangivende politikere. De nasjonale strømninger er også sterkere i de mindre EU-landene. EU-kverna maler imidlertid ufortrødent videre. EU har ikke flagget noen kursendring. For tiden har de nok med å kare seg opp av den grøfta de havnet i under finanskrisen. I Tyskland blåser også en nasjonale vind som er blitt til et motvind for Angela Merkel. Stadig flere tyskere vil at hun skal gi opp tanken om å redde alle EU-landene som havner i den økonomiske hengemyra. De får klare seg selv.
Europa hengende etter
Pessimistiske eksperter og politikere er bekymret for at Europa skal bli hengene etter i den økonomiske utviklingen. Sarkozys medisin er å gi franskmennene tilbake stoltheten over å være franske. Han mener det vil utløse energi og virketrang. Andre frykter Europa og EU vil miste sin konkurransekraft om de nasjonale strømninger får vokse seg for sterke.
Noen kan komme til å bruke den kristne kulturtradisjon for å drive multikulturalismen tilbake. I det multikulturelle samfunn har ingen religioner forrang. Ideen er at alle religioner og kulturer er på samme linje. Når nasjonale strømninger knyttes sammen med den kristne kulturtradisjon som identitsbærer, er det duket for debatt.
EU-debatten i Norge ligger på sotteseng. I de 20 årene EØS-avtalen har virket, har vi innført 8000 EU-lover og direktiver. Vi har kun fått et unntak. Slik vil det være fortsatt. Vi nøyer oss med å gjøre som EU vil, selv om vi ikke er medlem.
Det er ikke lenger opplagt i hvilken retning EU-beveger seg i. EU-saken kan dukke opp på dagsorden igjen selv om vi nå synes vi har det fortreffelig i utenforland der oljemilliardene renner i strie strømmer og der ingen slår oss på ski.
Kommentar i Vårt Land 2 mars 2011