Carl Hamilton i lydbok og Jens Chr Hauge i en murstein av en biografi. Begge er de reisende i hemmeligheter, eksperter i å dekke til, besjelet av saken, hensynsløse i handling, ekstremsjefer med heltestatus, i den fiktive og den virkelige verden, skriver redaktør Magne Lerø.  

Det siste året har jeg pløyd igjennom en rekke av Jan Guillou bøker om Carl Gustaf Gilbert Hamilton. «Pløyd igjennom» er misvisende. De er «hørt igjennom», lydbok altså. Lydbok er utmerket når en går på ski eller på beina, jogger, sykler eller rydder i hagen eller på kjøkkenet. 

Carl Hamilton er svenskene James Bond. Hamilton opererer i en fiktiv virkelighet, men når det gjelder politikk og hemmelige tjenester, mangler det ikke på relevans. Guillou gir gjennom Hamilton-bøkene et bilde av svensk samfunnsliv på 80 og 90-tallet. Det er ikke langt unna norsk virkelighet. Den kalde krigen er over for lengst. Tiden er inne for å ta et oppgjør med fortidens synder. Overvåking er kommet i miskreditt. Offentligheten vil vite, og politikerne påtar seg oppgaven å holde de hemmelige tjenester i ørene. Det skal være slutt på at de hemmelige tjenestene lever sitt eget liv uten politiske kontroll.

Carl Gustav Hamilton opererer både i den politiske og etterretningsmessige setting. Han forstår og aksepterer politikernes rolle og handlingsrom. Han har sitt mandat fra Sveriges regjering. Hamilton utfører det som må gjøres for å nå et mål, de mest bestialske drap om det er nødvendig. Hvor mange liv han har på samvittigheten, er det ingen som har oversikt over.

Holdes skjult

Han vet at de handlinger han utfører, må holdes skjult. Selv om han utfører det politikerne vil, enten det nå er statsministeren eller justis- eller forsvarsministeren, forstår og aksepterer han at det aldri må komme ut at det er politikerne som gir ordren. De må beskyttes. De går til grunne om de knyttes direkte til de handlinger Hamilton utfører. Det gjelder å etablere såkalt «benektbarhet». Politikerne må kunne hevde at de ikke visste. Det holder som regel at det som skjer hylles inn i hemmelighetens slør. Men hvis noe kommer ut, må politikerne kunne vri seg unna. Ansvaret må kunne pulveriseres.

Jan Guillou skildrer en kombinasjon av mot og unnfallenhet som preger de politiske lederne. Hamilton selv er en ekstremutgaven av en beslutningssterk sjef. Han iverksetter hensynsløst. Her er det målet som helliggjør middelet. Han er en jesuitt med revolver. Han viker ikke en tomme når et oppdrag må utføres. Her er det killerinstinkt til tusen.

Carl Gustaf Gilbert Hamilton får medaljer og utmerkelser for sin innsats både fra den tyske, italienske, franske og sovjetiske stat. Han blir helt, beundret og fryktet. Men det koster å oppnå eventyrlige resultater. Suksessen har sin pris for mannen med rett til å drepe når det er nødvendig. Han plages av dårlig samvittighet og konstant uro i sjelen. Det kleber noe umenneskelig ved ham. Han føler selv på det.

Hauge på papir

Innimellom lydbøkene blir det tid til å lese noen papirbøker. Jeg ga meg i kast med biografien om en av de virkelige store ekstremsjefene i norsk virkelighet sist sommer. Olav Njølstad ga ut sin gedigne biografi på nærmere 900 sider om Jens Chr Hauge høsten 2008. Det gikk over et og et halvt år før år før jeg fikk satt tennene i den. Det var vel verd å tilbringe atskillige timer i sommervarmen med fenomenet Jens Chr. Hauge. Dette er en politisk biografi i norsk eliteklasse. 

Hauge var grensesprengende. Han ble sjef for Milorg i 942, bare 27 år gammel. Etter krigen, 30 år gammel, ble han forsvarsminister. Han hadde en sentral rolle når det gjelder oppbygning av de hemmelige tjenestene. Hauge var jurist og en sentral bakspiller i mye av det som skjedde innen samfunns og næringsliv i flere tiår. Han var Statoils første styreleder og sentral i en rekke større bedrifter. Hauge hadde et nettverk av dimensjoner. Han nøt respekt i de fleste leirer og hadde evnen til å få medarbeidere til å jobbe lojalt under seg.

Hauge hadde en vilje av stål, et strategisk overblikk som gjorde ham overlegen i å bedømme avgjørende situasjoner, et bedre hode enn de fleste og en sjarm mange misunte ham. Han sto også steinhardt på sine prinsipper. I 1955 gikk han i protest av som statsråd etter at Stortinget hadde overprøvd en dom i høyesterett om at landssvikere hadde rett til lønn i den perioden de var suspendert. Han kunne slakte egne partikollegaer fullstendig dersom de ikke aksepterte rollefordelingen mellom politikere og styre i selskaper staten kontrollerte. Var Hauge styreleder, ville han ha styringen over driften slik aksjeloven la opp til. De fleste vegret seg for å ta en kamp med Hauge. Hauge var umettelig når det gjaldt å ta kamper der det sto om prinsipper og saker han mente var viktige.

Hensynsløs

Hauge var hensynsløs i kjempe for «saken». Han hadde en selvbevissthet som slo over i arroganse. Viljen til å drive igjennom sitt syn i en sak fikk andre til å betegne ham som en mann med et forvokst ego. Han hevet seg over politikken, over sine sjefer, over dem som ga ham oppdraget, over sannheten.

Han regelrett løy fra Stortingets talerstol om romavlytting på landsmøtet til Norges Kommunistiske Parti. Han løy også i en rapport til Utenriksdepartementet der han benektet å ha besøkt «atombyen» Dimona i Israel.. Han løy også til Lund-kommisjonen om sin medvirkning til ulovlig politisk overvåking. ’

Hauge tillot seg å lyve fordi «saken» var viktigere. Han hadde kontroll. Han var så å si 100 prosent sikker på at han ikke ville bli avslørt. Han tillot seg på sett og vis til å fortsette med den typen ekstremledelse en måtte basere seg på under krigen inn i den kalde krigens dager.

Ingen visste så mye som Hauge, Ingen snakket så lite som Hauge. Hjemme hadde han imidlertid 60 hyllemeter med dokumentasjon på hva han hadde vært med på. Olav Njølstad fikk tilgang til alt. Da kom sannheten fram.