Eierskapsmeldingen som Trond Giske la fram på fredag, preges både av styringsvilje og erkjennelse av at det er begrenset hva staten kan kreve når man først har børsnotert et selskap.

Staten er eier i 52 selskaper med 300 000 ansatte med en samlet verdi på 600 milliarder kroner. I eierskapsmedlingen gjør Trond Giske det klart at han vil være en mer aktiv eier. Han vil for eksempel ha dobbelt så mange ansatte som i dag i departementets avdeling som håndterer eierskapsspørsmål. Det har fått høyresidens talsmann til å frykte det verste, at staten skal begynne å blande seg mer inn i det bedrifter som har staten på eiersiden, skal foreta seg. Det er det neppe særlig stor fare for. Spillereglene mellom eier, styre og daglig ledelse er rimelig godt definert og akseptert.

Det krever flere folk å kunne følge bedre opp som eier. Statnett måtte for eksempel vente for lenge før de fikk svar på henvendelsen om å kapitalutvidelse. Ved å ruste opp eieravdelingen kan de behandle saker raskere.

Akseptabel pris

At staten vil selge seg ned eller ut av SAS når det får en akseptabel pris, er ingen bombe. Det er også fornuftig å selge seg ned i Entra eiendom og på den måten åpne for fusjon med andre eiendomsgiganter. Det er forståelig at en rødgrønne regjering vil være med i egenkapitalutvidelser i Kongsberg Gruppen AS og i Yara International ASA.

Det er også typisk rødgrønne politikk å ville satse på nye landsdekkende såkornfond for å stimulere til økte investeringer i tidlig fase, og dermed fremvekst av nye bedrifter.

Trond Giske sier også at selskaper der staten er med på eiersiden skal være ledende i arbeidet med samfunnsansvar, teknologi og kunnskap, menneskerettigheter, klima, miljø og arbeidstakerrettigheter. Noe annet kunne han neppe ha sagt.

Giske er klok nok til ikke å være mer konkret. Det er ikke aktuelt å kreve at Statoil skal trekke seg ut av oljesansprosjektet i Canada. Slik kan ikke staten opptre i forhold til et børsnotert selskap. Det er styret som på vegne av alle aksjonærene har ansvaret å vurdere slike spørsmål. Styret  i Statoil vil aldri godta at majoritetseier kjører over en i en prosjekt der en har investert milliarder.  

Giske benytter anledningen til å si seg fornøyd med at kvinneandelen i styrene er på plass. Nå vil han ha flere kvinner inn i toppledelsen. Det kan han selvsagt ikke forlange. Ikke en gang styret kan forlange det. Det er administrerende direktør som setter sammen ledergruppen. De fleste av disse selskapene har et mer eller mindre uttalt mål om å få flere kvinner inn i toppledelsen. Men det går tregt. Det kommer ikke til å gå fortere om Giske maser. Men mase må han. Det forventer det politiske miljøet. I børsnoterte selskaper, driver en ikke med kjønnskvotering. Der gjelder det å finne den som er best. Er det en mann, blir det en mann.

Ikke lønnsledende

Når det gjelder kvinner, presenterer Giske i realiteten ikke noe mer enn et ønske. Han går et betydelig skritt lenger når det gjelder lederlønninger. I meldingen  slås det fast at lederlønningene i statseide selskaper skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsdrivende.

– Utviklingen i lederlønningene har ikke vært slik regjeringen ønsker. Dermed blir vi nødt til å stramme inn retningslinjene og innføre rapporteringskrav for selskapene som vi eier hundre prosent. I tillegg skjerper vi inn når det gjelder pensjonsytelser til ledelsen og sluttpakker, sier Trond Giske.

I realiteten opererer Giske på fire nivåer: Selskaper der staten ikke har en dominerende innflytelse, aksjeselskaper der staten er majoritetseier, selskaper som staten eier 100 prosent og selskaper lederen skal omfattes av reglene i statens pensjonskasse.

I Aksjeselskaper kan ikke staten gi et diktat når det gjelder lederlønninger. Da de kjøpte seg inn i Aker Holding, aksepterte staten at deres lønnspolitikk ikke skulle legges til grunn. De måtte akseptere det, for de var ikke i flertall.

I retningslinjene for ledeavlønning heter det blant annet at bonus ikke skal utgjøre mer enn seks månedslønner, at det skal legges ulike kriterier til grunn ved bonusutbetaling, at personer i ledelsen i et selskap ikke skal ha særskilt godtgjørelse for styreverv i andre selskaper i samme konsern og at børsnoterte selskaper bør ha et eget godtgjørelsesutvalg.

Videre heter det at eventuelle pensjonsytelser basert på et pensjonsgrunnlag over 12G skal ytes som innskuddspensjon begrenset til 30 prosent av fastlønnen utover 12G. Heleide statlig selskap får rapporteringsplikt på linje med den allmennaksjeselskap har i dag.

Endelig slås det fast at sluttvederlag inkludert oppsigelsestid ikke bør utgjøre mer enn 12 måneder. Sluttvederlaget skal endatil reduseres dersom en får ny jobb før et år er gått.

Statens representanter kommer til å mene dette på generalforsamlinger der spørsmål om avlønning av ledere kommer opp. Men staten kan ikke tvinge Yara eller Hydro til å legge alle disse retningslinjene til grunn. Dette er langt strammere enn det NHO anbefaler. De kan like godt si at de holder seg til NHO.

Det Giske oppnår ved å legge fram så pass detaljerte retningslinjer, er at en styreleder må regne med å begrunne hvorfor de ikke blir fulgt. Styreleder i et børsnotert selskap kan da komme til at den nye sjefen får en sluttpakke på to år, fordi dette er det markedet tilbyr folk i hans alderklasse og at det var det han hadde i sin forrige jobb. Det er styret som bestemmer.

Ny NSB-sjef skal snart ansettes. Her kan vi nok regne med at de nye retningslinjene blir fulgt. Her har staten full kontroll.