Å trekke inn korrupsjonsbegrepet har en viss relevans i Liv Signe Navarsetes tilfelle, ikke når det gjelder Jonas Gahr Støres teppegaver. Da handler det om smålighet satt i system, skriver redaktør Magne Lerø.
Liv Signe Navarsete fikk i 2006 et armbåndsur til en verdi av 26.500 kroner fra Kjell Inge Røkke som takk for at hun døpte en av Røkkes båter. Hun oppga ikke gaven i Stortingets register for gaver. Det er det ene forhold som gjør dette problematisk. Poenget med registeret er at man gir offentligheten beskjed om hvem man har «økonomiske relasjoner til». Det andre problemet er gavens strørrelse. Og for det tredje er det problematisk at det er Kjell Inge Røkke som gir gaven. Røkke har sterke interesser av å ha gode relasjoner til de rødgrønne. Han vet hva han vil oppnå. Det ble tydelig for alle da staten kjøpte seg inn i Aker i 2007.
En gave til 26.500 kroner blir man ikke upåvirket av. Det betyr på ingen måte at Liv Signe Navarsete er eller var i lomma på Røkke. Men en dyr gave er uttrykk for en relasjon som det i det minste bør være åpenhet om. Det mest kritikkverdige er at Navarsete er opptatt av å holde det skjult for offentligheten at hun har fått en dyr gave fra Røkke.
Det er forståelig at hun fredag la seg flat og sa hun angret på det hun hadde gjort. Hun viste dårlig dømmekraft. Ved ikke å registrere gaven, illustrerer hun de dyre gavers makt. Hun må ha visst om Stortingets register, men hun regnet nok med offentlighet dersom hun hadde registrert gaven. Derfor holdt hun det skjult.
NHO definerer korrupsjon når en person i en betrodd stilling eller verv, privat eller offentlig, setter ansvaret og forpliktelsene som er knyttet til stillingen eller vervet til side og misbruker makten som ligger i stillingen eller vervet, og ved dette oppnår enten en privat fordel eller belønning, eller urettmessig tilstreber en fordel til egen organisasjon eller firma.
Ut fra denne definisjonen er det ikke relevant å kaste en mistanke mot Liv Signe Navarsete. Hun har ikke satt sitt ansvar eller forpliktelse til side.
Jurist og selvoppnevnt korrupsjonsekspert, Johan M. Andersen, mener det kun er en gaves størrelse som teller. Derfor mener han at også Anne-Grete Strøm-Erichsen opererer på grensen av grov korrupsjon fordi hun har tatt imot klokker og gaver til en verdi av 55.000 kroner. For Andersen betyr det ikke noe om gavene er oppgitt til skattemyndighetene og at reglene tillater at statsråder tar med hjem gaver de mottar.
Denne åpenheten er også vesentlig for å bedømme om en handling tenderer mot å kunne kalles korrupsjon eller ikke. Korrupsjon skjer jo nettopp i det skjulte. Man finner ikke spor av beløp eller gaver man har mottatt på selvangivelsen.
Visepresident på Stortinget, Marit Nybakk (Ap) sa til VG fredag at det kan oppfattes som bestikkelse når politikere mottar dyre gaver. Hun må da altså mene at vi i lang tid i Norge har hatt regler som tillater bestikkelser. Vi trodde ikke bestikkelser oppgis i selvangivelsen og i Stortingets register.
VG avslørte onsdag i forrige uke at utenriksminister Jonas Gahr Støre har fulgt de reglene som gjelder for gaver man mottar ved utenlandsbesøk. Dagen etter gjorde Dagbladet et stort poeng av at Støre bare hadde taksert ett av teppene, men bedømt de andre til å være like verdifulle. Men det kunne han selvsagt ikke vite, for han er da ingen teppeekspert. Det viste seg at han nesten er. Han har oppgitt samlet verdi noen tusen kroner for høyt. Og han hadde ikke fulgt tollreglene til punkt og prikke. Det spiller ingen rolle for realitetene.
Fredag leverte Støre sine tepper tilbake, men han så ingen grunn til å beklage at han hadde «kjøpt» teppene ved å oppgi de i selvangivelsen og i realiteten betale nærmere 50 prosent av prisen. Han nøyde seg med å henvise til at han hadde fulgt reglene.
Støre står rakrygget. Han forsvarer det han har gjort. Hans syntes ikke det var galt. Det er ikke moralsk klanderverdig å «kjøpe tepper til halv pris» i tråd med reglene. Folk og VG kan gjerne mene at det burde han ikke mene. Det ser ut til at de mener at kronprinsesse Mette-Marit heller ikke bør bruke vesker som koster 10.000 kroner. Ingen har ennå lansert en regel for hvilke gaver kongehuset kan motta og om de kan bruke det de får.
Den rødgrønne regjeringen står svakt. Det er forståelig at de ikke orker mange rudnder om dette. For å sette en stopper for saken, bestemte Jens Stoltenberg at alle gaver man har mottatt og innberettet til skattemyndigheten skal leveres tilbake.
Fra et arbeidsgiver- og lovgiverperspektiv er dette hull i hodet. Det er elementært at man ikke gir regelendringer tilbakevirkende kraft. Inngåtte avtaler skal holdes. Ved å kreve at gaver som er innberettet skal tilbakebetales, gir man etter for småligheten.
En regjering bør opptre prinsipielt riktig. Å endre reglene er rimelig, men statsrådene burde ha fått beholdt sine gaver. Støre er rakrygget nok til å stå imot det korrupsjonshysteriet han har stiftet bekjentskap med. Støre en leder som tåler en støyt. Han står for sine handlinger. Han beklager ikke det han har gjort selv om folk ikke liker det. En politiker skal styre etter folkemeningen, men ikke bøye seg som et siv for hva folk mener når han har handlet etter de regler som gjelder.