Politikere med ansvar lider av temposyke. Reformer skal iverksettes lynraskt, og de finner alltid en dyktig leder som tar jobben som skyteskive og hoggestabbe når det skjærer seg. 

Siri Hatlen, sjef for landets nye sykehusgigant, Oslo Universitetssykehus, hører så definitivt med i elitedivisjonen for ledere i offentlig sektor. Nå blåser det storm rundt henne på sykehus-Norges tøffeste uriaspost. 18 milliarder i omsetning og 20 000 ansatte som skal fusjoneres og omstilles, Aker sykehus avvikles til skarpe protester fra ansatte og Oslo-politikere, pasientene flyttes over til Ullevål og A-hus og Rikshospitalet/Radiumhospitalet og Ullevål skal fusjoneres. Det blir mange basketak internt når så mye skal endres på i løpet av vel et års tid. Sterke fagfolk protesterer kraftig og gir både ledelse og styret det glatte lag. Ansatte synger ut om at det ikke er mulig å redusere med inntil 3000 årsverk. Tillitsvalgte klager over dårlig stemning, mangel på planer og konsekvensvurderinger. Men omstillingskverna maler videre. Politikerne har bestemt. Det er ingen vei tilbake.

Siri Hatlen vet at en må regne med å bli pepret med kritikk når en tar en slik jobb. Hun sier hun forstår ansattes frustrasjon og at det er mye som kan gå galt. Hun ville gjerne hatt romsligere budsjetter og bedre tid på omstillingen. Men hennes oppgave er å gjennomføre det som er blitt bestemt. Hun står i stormen, tar grep, driver på, holder ut og håper det verste snart er over.

Det er lagt opp til et rakst tempo i omstillingen. Her er det nemlig penger å spare. Da vil politikerne helst ha gjort det i går. Nå må tempo økes fra hurtig til drepende. Det viser seg nemlig at den forventede innparingen ikke lar seg ta ut så raskt som forutsatt. Gigantsykehuset styrer mot et underskudd på nærmere en milliard. Siri Hatlen har fått beskjed om at hun må kutte minst en halv milliard. Ingen bønn. Kuttlisten må være klar til styremøtet rett over påske.

Det kan ende med at 1000 ansatte blir sagt opp. Men hva da med pasientene? Det er det Siri Hatlen spekulerer på i påsken. Helseministeren og Helse Sør-Øst forventer å få høre at det er mulig å kutte 500 millioner uten at det går ut over pasienttilbudet. Siri Hatlen er en modig leder. Hun kommer til å si det hun mener. Det er duket for mer sykehusbråk – og det midt i et valgår.

I verste fall ender det med at Siri Hatlen pakker sakene sine. Så får Helse Øst let etter en ny dyktig leder som fristes av å påta seg en «mission impossible».

Nav er kommet seg ut av den verste krisen, men fremdeles er det langt igjen før det går på skinner der i gården. Politikerne ble advart mot å gjennomføre en så omfattende forvaltningsreform i ett jafs. Men her skulle det handles, raskt og effektivt. Den erfarne Tor Sageli ble tauet inn til å løpe den første krevende etappen. Det ble fem år så og si i sammenhengende kriseledelse og bøttevis av kritikk. Det er knapt noe folk har ristet mer oppgitt på hodet av de siste årene enn tilstanden i Nav. Men Sageli holdt ut, som skyteskive og hoggestabbe. Lite og ingenting var hans skyld. Han fikk kastet en reform i fanget som var underfinasiert, ikke godt nok utredet og som skulle gjennomføres på for kort tid. Slik går det når politikerne blir smittet av «temposyken».

Vi ser det samme når det gjelder samhandlingsreformen der kommunene får ansvar for å komme opp med tilbud til en del pasienter som i dag havner på eller blir liggende for lenge på sykehus. Kommunene ber om mer tid og penger. Fagfolk advarer mot konsekvensene av at små kommuner får et økt medisinsk ansvar. Opposisjonen ber om at det gjennomføres forsøk flere steder slik at en kan gjøre erfaringer og unngå feil i gjennomføringen av reformen. Men nei. Her er det tut og kjør. I januar neste år skal det klippes snorer. Kommunene må bare snu seg rundt. Hvem som får ansvaret hvis det ikke går bra? Det finnes vel en baker også denne gang som kan rettes for smed.

Kommentar i Vårt Land mandg 18 april