Det internasjonale samfunn har gitt USA rett til å likvidere Osama bin Laden. Det er nummeret før det stilles spørsmål med om Nato er i ferd med å tilta seg denne retten i forhold til Muammar Gadaffi, 

Ti års traume er over. I sommer fant USA tilholdsstedet til Osama bin Laden i Pakistan. I forrige uke ga president Barack Obama klarsignal  for at amerikanske spesialtropper kunne gå til aksjon. I går ble bin Laden skutt. USA tok med seg liket til den ettersøkte terroristen for å sette en stopper for mulige spekulasjoner om at han ikke ble drept likevel.

Flere steder i USA feier folk i gatene. USA og president Obama får gratulasjoner fra alle verdenshjørner for at de endelig har fått satt bin Laden ut av spill. Norske politikere sier seg også fornøyd med det som har skjedd.

Det spørs om dette vil få nevneverdig betydning i kampen mot terrorisme. Ingen ting tyder på at bin Laden har en aktiv rolle i Al Oaida i dag. Men som symbol er han viktig. For det internasjonale samfunn har det betydning at man er i stand til å gjennomføre det man bestemmer seg for. Det tok 10 år. I dag tolkes det som uttrykk for målevisshet, utholdenhet og at de skyldige til slutt får sin straff.

Symbolsk seier

For president Barack Obama er dette en viktig symbolsk seier. Han kan regne med økt oppslutning på meningsmålingene og har slikt sett styrket sin posisjon for å bli gjenvalgt. Men andre saker er nok viktigere enn denne.

USA vil neppe få nevneverdig kritikk for at de har likvidert Osama bin Laden. Det var ikke andre alternativer. Vedtak om å likvidere noen er gjerne blant de vanskeligste avgjørelsene en statsleder tar. Regelen er jo at de som bryter menneskerettighetene skal tas til fange, stilles for rettene og dømmes. Iraks president Saddam Hussein ble tatt til fange av amerikanske styrker 13. desember 2003, stilt for irakisk rett, dødsdømt og henrettet. En slik prosess lot seg ikke gjennomføre med bin Laden.

Nå har det internasjonale samfunn problemer med hvordan de skal forholde seg til Libyas diktator, Muammar Gaddafi. I følge FN har det internasjonale samfunn grepet inn for å beskytte sivile mot Gadaffis militære styrker. Først var det snakk om et flyforbud, altså å hindre at Gadaffi kunne bombe sin egen befolkning. Ganske snart ble dette til en aksjon for å knuse Gadaffis militære forsvar. I flere måneder har alle slags militære installasjoner blitt bombet. Nato-fly har vært på vingene 4000 ganger. Det er blitt sluppet 1750 bomber mot bakkemål. 240 bomber er sluppet fra de seks norske flyene som deltar i operasjonen.

Gadaffi av banen

Den siste måneden har inntrykket av at et av målene for aksjonene er å rydde Gadaffi av banen festnet seg. Offisielt er det ikke det. I helgen ble Gadaffis uttaleser om at han ønsker våpenhvile umiddelbart avvist både av opprørslederne og Nato. Lørdag ble også Gadaffis yngste sønn og hans tre barn drept  i et Nato-angrep. I følge myndighetene i Libya var også Gadaffi og hans kone til stede i den bygningen som ble bombet, men kom seg uskadd derfra.

Forsvarsminister Grete Faremo vil ikke svare på om norske deltok i dette angrepet. Hun avviser at Gadaffi er et mål for Natos angrep. Samtidig sier hun at Stortinget skal få en redegjørelse denne uken om situasjonen i Libya.

Det danske forsvarets Flyvertaktiske kommando opplyser jevnlig hvor og når danske kampfly har sluppet bomber.

– Vi skal være åpne, men vi skal også være opptatt av sikkerheten for våre piloter, og vi skal ta hensyn til at vi er med i en alliert operasjon, sier Faremo til NTB.

Det kan ikke være noen grunn til at Norge velger mindre åpenhet enn Danmark. Forsvarsanalytiker John Berg, sier til Dag og Tid at Norge er blant de Nato-landene som er dårligst til å informere om hva vi er med på.

Grete Faremo må skjerpe seg og tale åpent om det vi er med på. Det er ingen fare for norsk styrker om Faremo forlater den utydelighetslinjene hun trives best på. Hun må nå gi troverdig informasjon for å korrigere den oppfatning som er i ferd med å bre seg; at Norge bidrar i angrep der målet er å ramme Gadaffi personlig.

Det er en lang vei fra å angripe for å beskytte sivilbefolkningen og til likvidere et lands diktator. Mellom disse ytterpunktene ligger målet om å avsette diktatoren. Det er det Nato nå holder på med.  Gadaffi vil ikke gi seg. Han har fortsatt militær slagkraft. Opprørerne er fortsatt dårlig organisert og mangler våpen. Vi er i ferd med å havne i en hengemyr i Libya.

Vi har hørt nok ganger at vi er Libya for å beskytte sivile. Grete Faremo bør denne uken åpent snakke om problemene vi står overfor og besvare spørsmålet om det er mulig å finne en løsning i Libya uten at Gadaffi fjernes fra makten. Det virker som om dette nå er i ferd med å bli et mål for Natos aktiviteter. Da er det grunn til å diskutere hvilke midler en skal kunne bruke.