Om politikerne kan tvinge kjøpmennene til å senke matprisene, utvide vareutvalget og bedre kvaliteten, er vi jammen ikke sikker på. Men det er på høy tid å treffe tiltak som sikrer at kjedemakten ikke utvikler seg til fullstendig allmakt.
I teorien fungerer konkurransen i matvaremarkedet som den skal. Fire kjeder på detaljistleddet og diverse leverandører kjemper om å få sine produkter på best mulig plass i hyllene. Slikt blir det beinhard konkurranse av. Og Konkurransetilsynet våker over det hele.
I går klinket Matkjedeutvalget til med påstanden om at konkurransen ikke fungerer som den bør. Utvalget må ha levert en viktig rapport, for sjelden har et utvalg blitt filleristet så grundig, og det endatil før de hadde lagt fram rapporten sin. Da forstår vi at det handler om makt.
Egen lønnsomhet
Det er nettopp makten i matvarebransjen utvalget er blitt bedt om å vurdere. Konklusjonen er at det er de fire stor detaljistkjedene, Coop, Rema, Norgesgruppen og Rimi/ICA, som har styrket sin makt de siste årene, og de vet å bruke den for å sikre egen lønnsomhet. Utvalget hevder at kjedene er mer opptatt av egen bunnlinje enn av å gi forbrukerne lav pris, høy kvalitet og et stort vareutvalg.
Dette kan da umulig være en spesielt overraskende konklusjon. Vi ser det samme innen flere bransjer. Bokhandlerkjedene vil selvsagt ha en viss bredde, ellers kan de ikke kalle seg en skikkelig bokhandel. De vil helst selge bestselgere, fordi det er de de tjener mest på. Bestselgere blir prioritert. Smale titler må en lete seg fram til, og det blir færre av dem i butikkene. Bokhandlerne er ikke opptatt av lav pris på bøker i det hele tatt. Høy pris gir best bunnlinje, som regel.
Forhandlerkjeder har tilgangen til kunden og er rå i forhandlinger med leverandørene. Men de har tross alt ikke noe annet å selge enn det leverandørene tilbyr. Når det er en beinhard konkurranse mellom detaljister og leverandører og mellom butikker som reklamerer om å ha de beste tilbudene, kan vi da ønske oss noe mer?
Tommelen ned
Ja, mener matkjedeutvalget. De kommer med en rekke forslag til hva som kan gjøres for å sørge for bedre konkurranse. Om de tiltakene de foreslår vil virke, skal diverse instanser nå uttale seg om. Konkurransetilsynet er allerede ute med tommelen ned for flere av forsalgene fra utvalget. En får nærmest inntrykk av at de føler utvalget går dem i næringen.
Kjedens sablet ned Matkjedeutvalgets rapport før den var lagt fram. De forsøker å få debatten til å handle om noe annet enn deres maktstilling. De vil diskutere hvordan vi kan få billigere mat her i landet, og retter skytset mot landbrukspolitikken. Utvalget får kritikk for at de ikke har gått løs på subsidiering av landbruket og importvern. Det er ikke utvalget blitt bedt om å vurdere. Alle vet at vi ville fått billigere mat om vi droppet importvernet og lot kjedene stå fritt med hensyn til leverandører. Da ville store deler av norsk landbruk gå på ryggen.
Det er gode grunner til å diskutere norsk landbrukspolitikk. Nå er imidlertid tema om maktkjedene har fått for stor makt og om det kan treffes tiltak som gjør at konkurransen blir bedre, vareutvalget større og prisene lavere.
Ole Robert Reitan, eier og sjef i Rema 1000, misliker søkelyset matkjedene har havnet i. Han inntar imidlertid en relativt avslappet holdening til det hele og opptrer langt fra krigersk i forhold til de forslagene utvalget kommer med.
Denne saken vil ganske fort ende opp i politikk. Høyresiden er tradisjonelt mer skeptiske enn venstresiden når det gjelder forsøk på å styre utvalg og pris innen en bransje. Hvis venstresiden skal gå for de forslagene utvalget legger fram, vil det avhenge av at de får bred støtte fra faglig hold og i befolkningen.
Konkurransetilsynet bør komme på banen med forslag til hvordan de mener konkurransen kan bli bedre. Det er fare på ferde når samme aktør blir både produsent, grossist og detaljist. En kan da innskrenke vareutvalget og på den måten tvinge forbrukerne til å kjøpe egne produkter til en pris som er høyere enn den burde være.
Det spørs om det er noe å gjøre med at 99 prosent av dagligvarehandelen styres av fire kjeder. Lidl forsøkte å komme seg inn på det norske markedet som så svært lukrativt ut på papiret. De måtte gi opp. Det kan bli lenge til en ny aktør forsøker seg. Og det spørs om en femte aktør vil føre til nevneverdig lavere priser.