I et sivilisert land som vårt er det vanskelig å unngå at innvandrere belaster velferdsordningene mer enn godt er. Alternativet er å akseptere at en større del av befolkningen blir fattige.

Det er 15 år siden Frps daværende innvandringspolitiske talsmann, Øyvind Hedstrøm, ba regjeringen om å legge fram et regnestykke som viste hva innvandringen kostet. Selv mente han at prislappen var på 26 milliarder kroner hvert år. Inntektene hadde han ikke regnet særlig nøye på. Kravet om et eget innvandringsregnskap ble bryskt avist med henvisning til det oste av innvandringsfobi og at vi ikke kunne begynne å sette prislapp på mennesker. Like fullt ble dette utspillet starten på at kostnader ved innvandringen kom høyere opp på den politiske dagsordenen.

For to år siden nedsatt regjeringen et utvalg under ledelse av Grete Brochmann for å vurdere  innvandringens konsekvenser for velferdsordningene. I går la utvalget fram en gedigen NOU stappende full både av pluss og minus ved innvandringen og forslag til hva politikerne kan foreta seg for at færre innvandrere skal havne på trygd. Utvalget har ikke funnet opp noen ny medisin. Det meste utvalget foreslår faller pent inn i den rådende politikk. Regjeringen har i årevis snakket seg varm om den såkalte «arbeidslinjen». Utvalget følger opp og mener det bør stilles tøffere krav om å aktivisere seg for å få nyte godt av de gode norske støtteordningene. Det er som å høre Carl I. Hagen i gode gamle dager. Nå er det i ferd med å bli gjengs politikk.

Raslet med sablene

Arbeidslinjen er det lett å snakke om og vanskelig å få til å fungere i praksis. Det er ikke jobber å få for alle som kan tenke seg jobb framfor trygd, og mange innvandrere har ikke den kompetansen som kreves. I årevis har politikerne raslet med sablene og sagt at det ikke må bli for lett å havne på trygd. Men lite skjer i praksis. Det sitter langt inne å hive folk ut i fattigdom fordi de ikke vil aktiviserer seg nok. Flere fattige vil vi ikke ha.

I januar i år la seniorforsker Knut Røed, som er medlem i «Brockmannutvalget», fram en rapport om yrkesdeltakelse blant ulike innvandrergrupper fra 1970 til 2000. Forskerne fant at i alle grupper innvandrere var det en tendens til at de etter hvert falt ut av arbeidslivet og over på ulike trygdeordninger. Etter 10-15 år i landet var to av tre uføretrygdet, mens to av tre etniske nordmenn i samme aldersgruppe var i jobb.

Det er ikke lett å få denne gruppen over på arbeidslinjen. I Norge er vi kommet dit at det å jobbe ikke skal være spesielt belastende. I praksis bestemmer en selv et godt stykke på vei om en vil jobbe eller ikke. Gode velferds- og trygdeordninger fører til at færre velger arbeid framfor trygd.

Utvalget tar til orde for å avvikle kontantstøtten i løpet av en treårsperiode. De mener ordningen er i strid med arbeidslinjen og at den bidrar til at innvandrermødre en hjemme med barn framfor å aktivisere seg for å bli integrert i det norske samfunnet.

Kontantstøtte og EØS

De har funnet ut at 1250 personer bosatt i utlandet mottar til sammen 50 millioner kroner i kontantstøtte hvert år. Per Willy Amundsen (Frp) var ikke sein om å hevde at norske velferdsordninger bør begrenses til å gjelde norske statsborgere. Et temmelig dødfødt forslag. Her er det like regler for alle EØS-borgere som gjelder.

Denne gang opplevde vi at SV for en gang skyld var først ute med å stille strengere krav for støtte. . Bakgrunnen er at det er avslørt at ektepar skiller seg for at moren skal få overgangsstønad for aleneforsørgere på 150 000 kroner i tre år uten å jobbe. Regjeringen vil nå vurdere å endre på reglene slik at  ordningen ikke kan fungere som en «integreringsfelle».

Det er unektelig et nytt trekk i tiden at velferdsordninger skal endres fordi flere innvandrerkvinner  skal få nye godt av arbeidslinjens velsignelser. 

Kommentar i Vårt Land 4 mai