Skatt med folkevett

Er det noe dette landet burde trakte etter, så er det økt eiendomsskatt. Det kan være politikerne tar til vettet, og profeten Trond Giske viser seg å være sannspådd.

Bærum kommune er stuende full av rikinger, men kommunen er ikke lenger så rik som den en gang var. De har brukt spareøksa temmelig friskt de siste årene. Nå må den fram igjen. Det må kuttes 200 millioner kroner i neste år budsjett.

«Helt unødvendig», sier SV. 2000 kroner i eiendomsskatt i snitt per husstand, så er den saken i boks. Men i Høyrelandet Bærum får en fnatt når en hører den slags.

«Vi vil ikke påføre innbyggerne nye og tunge skatter», sier partiets ordførerkandidat, Lisbeth Hammer Krogh til «Asker og Bærums Budstikke». En skulle tro det var gjeldstyngede grekere hun bekymret seg for. Hun vil heller løse problemet med effektivisering og ny teknologi. Den har vi hørt før. De har effektivisert til den store gullmedaljen i denne som i andre kommuner, og alle vet at budsjettbalansen neste år ikke blir reddet av nye teknologiske oppfinnelser. Det kommer til å bli som vanlig, kuttene smøres jevnt utover: Litt dårligere skole, litt kutt i hjelp til eldre, litt mindre til kirke, litt mindre her og der.

Selvmord

Ikke en gang Arbeiderpartiet i Bærum våger å snakke høyt om eiendomsskatt. Det regnes som et sikkert politisk selvmord. Er det noen steder befolkningen knapt ville merket særlig til eiendomsskatt, er det i Bærum. I 147 av landets 430 kommuner svelger velgerne heller unna kutt i omsorg, velferd og utdanning framfor å betale skatt for boligen sin.

En får aldri Høyre og Frp med på at redusert skatt, betyr redusert velstand. På kommuneplan er det vitterlige slik. På nasjonalt plan gir det en viss mening å hevde at redusert skatt skaper økt aktivitet og vekst. Det er en sammenheng mellom skattenivå og produktivitet. For høy skatt kan drepe innsatsvilje. Men det finnes knapt et eneste argument for å skattlegge alt mulig her til lands, med unntak av eiendom.

Hvis eiendom beskattes hardere, vil det bidra til å holde boligprisene i sjakk. Det vil kunne spare oss for noen av de varslede renteøkningene som vil ramme eksportindustrien. Skyhøye boligpriser gjør at det blir for vanskelig å komme seg inn på boligmarkedet uten for sterkt belåning. Finanstilsynet mener tiden er inne for strengere krav til egenkapital for å få boliglån. Selv økonomer som er allergiske mot skatt, innrømmer at skatt på eiendom er det minste av alle skatteonder.

Ikke-skattbare klenodier

Høyre og Frp snakker med patos om boliger som ikke-skattbare klenodier og bidrar til å gjøre boligskatt til noe i nærheten av byllepest. Vil Høyre og Frp ha skattelettelser, bør de likevel innføre økt skatt på eiendom landet over og heller kompensere for det med lavere skatt på inntekt.

I fjor fikk ligningsmyndighetene alle til å måle opp boligene sine. Alt ligger nå til rette for at å innføre eiendomskatt. Men det kan være Jens Stoltenberg kvier seg for å legge opp til skattebråk i 2013.  

Trond Giske kombinerer jobben som statsråd med å opptre i rollen som profet. «Hør, hør, så sier landet næringsminister: «I neste stortingsperiode vil formueskatten gå under og en ny skatt på eiendom vil bre seg over land og folk», utbasunerte han i vinter. Kristin Halvorsen (SV) og andre rødgrønne som er opptatt av «å flå rikingene» med formueskatt, fallt av stolen av det som liknet på en falsk profets tale.

Det er farlig å slippe radikaleren Giske løs blant pengefolket. Han er blitt overbevist om at formueskatten er en hemsko for vekst og nyskaping i næringslivet. Han har fått LO-boss Roar Flåthen med på laget mot formueskatt, for eiendomsskatt. Flåthen har allerede prøvd ut retorikken om at de skal «flå kaksene i boligpalassene sine».  Det skal svi å ha en bolig til fem millioner kroner, og det skal bli svindyrt å bo i et palass til 10.

Hvis Trond Giske viser seg å være en sannspådd profet, vil landets økonomer klappe begeistret i hendene. Men å håpe at Høyre og Frp tar til vettet, kaster på båten retorikken om skatt på eiendom og går for et nytt skatteforlik, er vel i meste laget.         

Kommentar i Vårt Land 31.mai