Særmerknad fra utvalgsmedlem Lerø:

Dette medlem mener det strafferettslige redaktøransvar, slik det i dag er uttrykt i straffelovens § 431, bør utgå. Den ansvarlige redaktørs ansvar må gjøres teknologinøytralt, og dagens § 431 bør erstattes av en ny bestemmelse om den ansvarlige redaktørs eneansvar i forhold til journalister, slik Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag har gått inn for

Utviklingen innen mediene tilsier at redaktørrollen blir styrket. Dette bør skje ved at prinsippet om den ansvarlige redaktørs eneansvar nedfelles i lov om redaksjonell fridom som da blir hetende ”lov om redaksjonell fridom og ansvar”.

Dagens § 431 har en sterk symbolkraft og har fungert som en bærebjelke i tekningen om det personlige ansvar en ansvarlig redaktør har for alt som publiseres. Hvis § 431 droppes og man står igjen med de alminnelige ansvarsbestemmelsene, vil dette over tid bidra til å svekke det personlige redaktøransvaret.

Dagens lovgivning baserer seg på at redaktøren har suveren myndighet til å bestemme hva som skal publiseres. Når den ansvarlige redaktør alene har rett til å treffe avgjørelse om hva som skal publiseres, kan ikke en journalist holdes strafferettslig ansvarlig for redaktørens avgjørelser. Når redaktøren suverent utøver sin myndighet, eksisterer det ingen medvirkere. Redaktøren utøver i slike tilfeller arbeidsgivers styringsrett, og følgelig kommer ikke journalistens eller andre redaktørers medvirkeransvar til anvendelse.

Forslaget innebærer ikke at redaktørens eneansvar er absolutt. Det gjelder bare for ytringer, ikke der journalisten foretar straffbare handlinger selv om det skjer med en journalistisk prosess som ramme.

Området for redaktørens eneansvar gjelder kun der redaktøren fatter en beslutning om publisering, basert på en avveining av forholdet til ytringsfriheten.

Eneansvar for redaktøren underbygger det internasjonalt anerkjente system om at det bør være én person som fatter den endelige beslutning om publisering. Det er meningen at det til slutt skal være en person som fatter den endelige avgjørelse selv om en rekke personer kan ha blitt konsultert eller ha medvirket.

Oppheves § 431 om det strafferettslige redaktøransvar, kan journalister og andre enn den ansvarlige redaktør bli straffet, mens den ansvarlige redaktør, som ikke får status som medvirker, går fri. 

Redaktørens eneansvar vil gjøre det enklere og uomtvistelig å avgjøre hvem som har ansvaret. Man slipper å lete og etterforske for å finne mulige medvirkere.

Journalister skal ha den samme rett som i dag til å meddele kilder vern. Når kilder og tipser vet at de ikke utsetter journalister for noen strafferettslig risiko ved å fortelle, vil det kunne føre til større frimodighet med hensyn til å gi videre informasjon.

Redaktørens eneansvar vil ikke føre til ”uansvarlighet” hos journalistene. Journalister er besjelet av å gjøre en faglig skikkelig jobb og jobber på grunnlag av ”Vær varsom-plakaten”. I praksis vil en trussel om risiko for straff eller erstatning ikke skremme journalistene til å opptre mer ansvarlige. Det er uansett arbeidsgiverne som betaler en mulig bot.

Den arbeidsformen som er vanlig i mediene i dag, er at flere journalister arbeider med samme sak og innhold, ofte med forskjellige presentasjoner for ulike plattformer. Det er derfor ikke lett å peke på hvem som er ansvarlig for det ene utsagn ellerden opplysning som kanskje er lovstridig og krenkende, og i alle fall ikke når søksmålet kanskje kan kommer lang tid i ettertid.

Vi har også sett eksempler på at saksøker plukker navn blant bylineopplysningene, mens den som kanskje endret den aktuelle formuleringen på nettutgaven eller førstesiden, ikke navngis i det hele tatt. De eneste som tjener på at man kan liste opp en haug med ansvarssubjekter, er advokatene som fører sakene mot mediene. Da kan de kreve mer i oppreisning/erstatning og sakskostnader øker, også fordi de forlenger rettsprosessene med opptil det dobbelte av nødvendig tid med avhør og tilsvarende økte kostnader.

Å slå fast prinsippet om et strafferettslig eneansvar vil også kunne føre til at det blir færre ansvarsobjekter ved sivilrettslige søksmål knyttet til det den ansvarlige redaktør har bestemt skal publiseres.

Paragraf 431 må omformes slik at ansvaret ikke blir like objektivt som i dag dersom den ansvarlige redaktør faktisk har delegert ansvaret til en annen fordi han ikke er i stand til personlig å treffe beslutning om hva som skal publiseres. 

            Dette leder hen til at lov om redaksjonell fridom utvides til også å handle om den ansvarlige redaktørs ansvar og følgende bestemmelser innarbeides:

§7

Ingen andre enn vedkommende mediums ansvarlige redaktør kan holdes strafferettslig ansvarlig for det redaksjonelle innhold. Den ansvarlige redaktør fritas for sitt ansvar dersom han på grunn av sykdom eller av andre grunner vil være utilgjengelig for redaksjonen og ikke kan treffe avgjørelser om hva som skal publiseres. Den stedfortredende redaktør trer da inn som den ansvarlige.

Journalister kan ikke straffes for avgjørelser om publisering som den ansvarlige redaktør har fattet.

Ansvarlig redaktør kan ikke frita intervjuobjekter eller artikkelforfattere ansvar for sine ytringer.

Ansvarlig redaktør vil være ansvarsfri i forhold til uttalelser som framkommer i direkte kringkastingssendinger eller annen tilsvarende direkte publisering. Den enkelte ytrer vil i slike tilfeller være ansvarlig for egne ytringer etter alminnelige regler.

 

§8 

Den ansvarlige redaktør har ansvar for ytringer på medieplattformer som er åpne for brukergenerert innhold når en får kjennskap til det som er publisert. Den ansvarlig redaktør stilles ikke til ansvar dersom en fjerner rettsstridig innhold så snart en får kjennskap til det.

Den ansvarlige redaktør kan ikke trekkes til ansvar for rettsstridig innhold bak en lenke så lenge det ikke framgår at den leder til slikt innhold.