Kvinner kan, men det er jo alt for få som vil lede til den store gullmedaljen slik politikerne drømmer om

Alle er for flere kvinner over alt, særlig i lederstillinger. Men det går framover knapt med museskritt. Aftenposten drev opptelling i store selskaper i forrige uke. Det er kun fem av de 220 selskapene på Oslo børs som har en kvinnelig toppsjef. Kvinner styrer faktisk ikke mer enn syv promille av verdiene på børsen. Likestillingsombudet og politikere vet ikke om de skal kaste seg på klagesangen eller protestvisene.

Det blir litt bedre om en ser på hvem som sitter i konsernledelsen. Her er det i alle fall 15 prosent kvinner. Men i 14 av de 40 største selskapene på børsen, er det bare mannebein å se i når toppsjefen samler sine nærmeste.

Blant verstingene er Kongsberg Gruppen som produserer finurligheter til diverse våpen. Her eier staten 50 prosent, men det er kun ni menn i toppledelsen. Det holder ikke at kvinner holder seg unna våpenindustrien. «Dette er elendig og uakseptabelt», sier næringsminister Trond Giske. I eierskapsmeldingen, som han la fram i mai, blir bedrifter som staten har eierandeler i pålagt å rapportere om hva de gjør for å få flere kvinner opp og fram. Det spørs om rapporter vil gjøre susen. Men mer kan han ikke gjøre. Ikke en gang en styringskåt politiker som Trond Giske vil pålegge bedrifter å ansette flere kvinnelige ledere.

Høyt på strå

Det er blitt flere kvinner høyt på strå i offentlig sektor og i politikken. I de mange kommunale bedrifter som etter hvert er opprettet, er det 43 prosent kvinner i styrene, skrev Kommunal Rapport i forrige uke. En framgang på to prosent. Slå den. Bedre enn loven om 40 prosent kvinner i almennaksjeselskaper (Asa). Men hvem er styreledere? 90 prosent menn. En nedtur med menn til topps.

Hvem har skylden for at det er sånn? Om Harald Eia kommer trekkende med en av biologene sine, vil han si at det er «blitt sånn fordi det er sånn». Menn og kvinner er forskjellige. Politikerne og oss andre er blitt «hjernevasket» til å tro vi kan gjøre særlig mye med det.

Med lov skal landet bygges, gjelder fortsatt. Det er i alle fall blitt 40 prosent kvinner i Asa-styrene, slik politikerne har bestemt. Det er ingen stor seier at en får bedrifter til å følge samfunnets lover. Baksiden av medaljen er at over 200 av de 640 Asa-selskapene valgte en annen selskapsform for å unngå 40 prosent-kravet.

NHO-sjef John G. Bernander vil ikke være med på at det er bedriftenes feil at det ikke er flere kvinner i toppen. Han mener kvinnene for ofte sier nei. Ledelse på høyt nivå er ikke noe du får. Det er noe en må ta. Kvinner er for lite på hugget, for lite sugne på å bestige maktens tinder.

Kvinner gjør det aldeles utmerket som ledere. Ukeavisen Ledelse har vurdert inngående over 50 av landets mest profilerte toppsjefer og gitt de poeng ut fra 10 kriterier. Kvinner og menn kommer praktisk talt likt ut over hele linjen. Menn og kvinner er forskjellige, men rollen som toppsjef gjør en mer like.

For stresset

En undersøkelse som Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) foretok i fjor, viser at hele 63 prosent av kvinnelige mellomledere ofte føler seg stresset på grunn av arbeidssituasjonen. Menn tar det ikke så nøye. Kvinner bekymrer seg mer enn menn, har lavere selvtillit, er mer pliktoppfyllende, stiller høyere krav til seg selv, føler større ansvar for alt mulig, har mindre erfaring og vegrer seg mer for å delegere.

Dette er nok noe av forklaringen på at flere dyktige kvinner enn menn oftere hopper av lederkarrieren. De synes ikke alt styret, all jobbingen, alle problemene som følger med å være toppsjef er verd det. De prioriterer annerledes.

Kvinner kan, men hva vil de? De vet hva politikerne synes de burde ville. Det er å klarte mot toppen og lede til den store gullmedaljen. Men kvinner vil så mye, og for mange kvinner blir det for lite givende å hive seg på alle ledertogene som går forbi. Det er slikt som menn holder på med.   

Kommentar i Vårt Land 28 juni