Politiets disposisjoner kan ikke bedømmes fra
etterpåklokskapens fyrtårn, men fra bakken der forvirring og mangelfull
informasjon råder.

Hundrevis av pårørende har besøkt Utøya denne helgen og
deltatt på diverse arrangementer i forbindelse med den offisielle
minnemarkeringen etter 22.juli-katastrofen. Et spørsmål plager mange: Kunne vår kjære vært reddet?  Svaret er ja. Flere liv kunne blitt spart om politiet hadde kommet raskere til øya.
Før helgen forsøkte politiet forklare så godt det lot seg gjøre hvorfor det tok såpass med tid. De understreket gang på gang at de handlet ut fra den informasjonen de hadde. De fryktet det kunne være inntil fem terrorister på øya og handlet deretter. Det vi ikke fikk en uttømmende
forklaring på, var hvorfor det lokale politiet ikke dro dirkete til øya. Istedenfor ventet de på terrorpolitiet enda politiet har i sin instruks at når de får melding om skyting, skal de så raskt som mulig forsøke å gripe inn selv om de setter seg selv i fare.

Men å forvente at et par politimenn skal sette avgårde i båt i med fare for å bli utsatt for et kuleregn fra de de antok var flere terrorister, er mer enn en kan forvente. Det er unaturlig for mennesker å gå
mot skuddalver. Det naturlige er å stikke av eller å søke dekning, skriver major og sjef for stridsvognskradronen i Telemarkbataljonen, Terje Bruøygard, i en kronikk i Aftenposten. Uten kompetanse, mental trening og tilstrekkelig med ammunisjon, makter en ikke det. Han vil ikke være med på å kritisere politiet for de valg som ble foretatt.  Det får bli et tankekors at flere frivillige satte eget liv i fare ved å hente opp livredde og skadede unge fra vannet.

Det er for tidlig å si om de forklaringer politiet ga før helgen, vil få kritikken til å stilne av. Politiet sier de selv skal evaluere egen innsats. Vi må kanskje vente et år før kommisjonen kommer med sin
vurdering. Før den tid må nok justisminister Knut Storberget belage seg på runder i Stortinget om mulig systemsvikt og ressurssituasjonen i politiet. Vi kan ikke utelukke at det er det er fortatt disposisjoner og gjort valg som mer såpass kritikkverdige at personer må ta ansvar og gå av.
Forklare og forstå
Vår nye politidirektør Øystein Mæland hadde knapt fått på seg uniformen før han ble kastet inn i sitt livs lederutfordring. Han skal forklare og forsvare sin egen etat samtidig som har må forsøke å komme de pårørende i møte med å si at han ikke kan utelukke at det kunne ha blitt foretatt
bedre valg.

Slik er det alltid i krig og kamp. Skal en gå til høyre eller venstre? Ingen vet hva som er rett der og da. I ettertid er det lett å se hva en burde ha gjort. I etterpåklokskapens lys forsvinner som regel tvilen.

I 1986 mistet 16 soldater livet i en skredulykke i Vassdalen i 1986. De handlet etter ordre og beveget seg inn i et farefullt terreng. Denne ulykken ble et vendepunkt for ledertenkningen i forsvaret, fronte blant annet av daværende general Arne Pran.  Det er den som er til stede der og da som må ha fullmakt til å handle ut fra eget skjønn og ikke blindt følge orde. Den ledertekningen som Forsvaret har utviklet blant annet ut fra erfaringer i Afghanistan, handler om mindre kommando og
kontroll, mer selvstendighet og teamarbeid. Avdøde marinejeger Trond Bolle ble
i fjor tildelt Krigskorset med sverd nettopp for sin eksepsjonelle innsats ved
å velge rett der og da faren truet i Afghanistan. Men heller ikke han var
usårbar.

Når fare truer, er vi avhengige av politi og soldater som har høy kompetanse, høy moral, sterk motivasjon, mye mot og som er rede til å utsette seg selv for fare. Vi er henvist til å stole på deres vurderinger. Det kan godt være de gjør feil, men ingen kan i stridens hete fatte bedre beslutninger enn dem. Derfor skal en være varsomme med å kritisere den som treffer avgjørelse
etter beste evne når farer truer. Men vi må få vite mer om hvem som bestemte
hva.

For de sørgende handler det om og om igjen om deres kjære kunne ha blitt reddet.  Spørsmålet er så
vondt og vanskelig at det kan ta årevis å forsone seg med det som skjedde og
som det er en gjerningsmann som bærer alt ansvar for.

Kommentar i Vårt Land 22 august