To og en halv uke etter 22 juli er det fremdeles
maktesløsheten som rår. Det finnes knapt nok svar på alle spørsmålene som
stilles og det er tvilen om hva vi skal gjøre for å hindre terror som
dominerer.
Når ulykker og katastrofer skjer, forlanger folk, anført av
medier og politikere, å få vite hva som har skjedd, hvem som har skylden og hva
som kan gjøres for at det ikke skal skje igjen. Anders Behring Breiviks udåd er
så grusom, uvirkelig og sjokkerende at «ansvar og tiltak for å forebygge»-debatten
har fungert på en annen måte.
Det politiske Norge med statsminister Jens Stoltenberg i
spissen, har konsentrert seg om å gi støtte til de rammede og bidra til å holde
nasjonen sammen i sorg og håp. De har avvist å gå inn i debatten om «hva gjør
vi nå». Det er retorikken som har rådd grunnen. Politikerne våre har imponert
en hel verden ved måten de har taklet katastrofen på. Den til tider plagsomme
politikerforrakten, er drevet et stykke tilbake. Folk og politikere har opplevd
en sterk samhørighet. Den som får størst uttelling er Jens Stoltenberg som har frontet
sorgen og fortvilelsen mer enn noen andre. Han har vist kvaliteter som
statsmann og står nå fram som landets definert landsfader. De første
meningsmålingene gir Ap en framgang på 10-12 prosent. Ap har fått en politisk
gevinst som vil vare i lang tid framover. Stoltenberg sterke stilling kan få
betydning for stortingsvalget om to år. Men vi skal ikke overdrive
langtidsvirkningene. Det avgjørende for velgerne er tross alt den politikken
som føres.
Det skal mye til før vi får en debatt om det politiske
ansvaret for 22.juli. Selvsagt burde Grubbegata for lengst vært stengt, og vi
bør ha råd til å ha råd til døgnkontinuerlig helikopterberedskap.
Siste ord er ikke sagt når det gjelder politiets tidsbruk og
responstid. Det stilles spørsmål med om de politiet var for opptatt ev egen
sikkerhet mens friville satte eget liv i fare ved å hjelpe unge til å flykte
fra øya.
Politisk uenighet
Vi må regne med politisk uenighet om hvilke konsekvenser 22.
juli skal få. Skal statsråder fritt kunne bevege seg på gata uten
politibeskyttelse? Hvor nær Slottet og Stortinget skal en kunne komme? Skal
politiet oftere bære våpen? Skal politiet i større grad ta ansvar for
sikkerheten ved større arrangementer? Skal det utplasseres flere metalldetektorer
rundt om. Politikerne har ikke tatt fatt på denne debatten.
Vi kan også regne med det vil være delte meninger om PST
skal få utvide fullmakter. PST-sjef Janne Kristiansen kommer ikke til å be om
det. Hennes poeng er at ikke en gang det gamle Stasi kunne oppdage slike som
Anders Behring Breivik. Han har praktisk talt ikke etterlatt seg mistenkelige
spor. Før helgen uttalte politiet at de blir stadig mer overbevist om at Anders
Behring Breivik har operert alene. Likevel er det de som mener PST burde ha
sirklet inn Breivik og som kritiserer PST for å være for opptatt av trusselen fra islamske
terrorister og at de overser faren fra de høyreekstreme miljøene.
Vi mangler fortsatt mye kunnskap om hva som faktisk skjedde.
Noe får vi ikke svar på får undersøkelseskommisjonen leverer sin rapport. Først
da får vil en faglig vurdering av hva som ble gjort og har et grunnlag for å ta
en nødvendig debatt om «årsak og tiltak». Enn er det for tett på.
I dag begynner de sakkyndige å vurdere om Anders Behring
Breivik er utilregnelig. Breivik er ikke normal, men om det skal festes en
diagnose til ham, er et annet spørsmål. Synet på Breivik preges av hvilke
briller en har på seg. Med politiske briller ser man en person som er fanget
inn av forskrudde og farlige politiske ideer. En filosof vil kunne anlegge et
eksistensielt perspektiv, mens psykologene snakker om psykopati eller manglende
evne til empati. I et religiøst perspektiv blir Breikvik den personifiserte
ondskap.
Innvandring
Debatten om islam og innvandring har endret seg etter 22
juli. Det er ikke godt å si om dette vil være varige endringer. 22 juli har
neppe fått de som er kritiske til det multikulturelle samfunn til å endre syn. Men
i lang tid framover vil politikerne være påpasselig med hvilke ord og uttrykk
de bruker i innvandringsdebatten.
Når vi skal møte terroren med mer åpenhet og demokrati, som
Jens Stoltenberg sier, kan ikke det bety at folk ikke våger å si hva de faktisk
mener. Men ingen var vondt av å skjerpe seg på saklighet og droppe retorikk som noen kan tolke på en måte en vil
ta anstand fra. Den som snakker og skriver har ansvar for hvordan ens ord blir
oppfattet i ulike miljøer.