Skal David Cameron få kontroll med opprøret i London, må han komme opp med noe mer enn ”gangstere skal straffes”-retorikken. Han må forstå og kunne kommunisere at herjingene i London også er uttrykk for en sosial uro som slår ut i destruktiv
fortvilelse.
Også i
natt har London vært preget av det reneste anarki og vandalene har herjet i
gatene. Tusenvis av nye politifolk og statsminister David Camerons forsikring
om at de skyldige skal straffes hardt, har ikke fått situasjonen under
kontroll.

Ingen
hadde forventet ne annet enn at Cameron skulle fordømme opptøyene i sterke
ordelag. Det er vitterlig kriminelle som utnytter situasjonen. Samtidig er
dette opptøyet uttrykk for en sosial uro. En statsminister må også kommunisere
inn i denne virkeligheten.

 

David
Cameron har tidligere vært bevisst på ikke å la seg fange av den tradisjonelle
”tory-retorikken”. Han har framstått som en samlende leder og vil gjerne være folkets
mann. Tvilen om Cameron er den rette til å lede nasjonen i tider med
nedskjæringer og brutale kutt i offentlige utgifter, har vært der hele tiden.
Dagen Næringsliv minner om at Nick Clegg, som nå er visestatsminister, i fjor
advarte mot å la De konservative få ansvaret for å lede landet i en krisetid
fordi han fryktet opptøyer. Det er en uttalelse han ikke ønsker å bli minnet om
i dag. Han har lagt seg på samme linje som Cameron. De er naturlig nok opptatt
av at ingen skal få et grunnlag for å si at de to er uenige om hvordan de skal
takle opptøyene.

 

Politiet
er blitt kritisert for sendrektighet og for dårlig innsats. Det har sin grunn,
mener Paul Deller, fagforeningsleder ved London-politiet. Han sier rett ut at
moralen i politistyrken er på sitt laveste noen sinne etter at regjeringen
nedjusterte lønninger og svekket arbeidsforholdene.

Det kan
ikke fortsette slik i byen som neste år skal arrangere OL. I natt må Cameron få
kontroll.

Det
spesielle med opprøret i London er at det ikke er formulert noen politiske
krav.  Det er frustrerte ungdommer som
gir uttrykk for sin misnøye.

De
indignerte

I Spania
okkuperer ha de «de indignerte» i land tid okkupert sentrale plasser i flere
byer. De rundt førti prosent av de unge som er arbeidsledige, ser ingen lys i tunellen.
Unge og eldre organiserer seg uavhengig av partier og fagbevegelse med krav om
en radikalt ny politikk. De er inspirert av aksjonister fra Island som maktet å
få folket til å si nei til EU og egne politikere som krevde at de skulle være
med å betale gjeld som bankspekulanter hadde pådratt seg.

Tilsvarende
løse grupperinger som «de indignerte», er også dannet i andre land. I Hellas
har det i lang tid vært protestaksjoner som også har hatt elementer av
ødeleggelse og plyndring. Her har myndighetene rimelig kontroll.

For et
par år siden var det voldsomme protester og opptøyer i Frankrike.  I Spania har det vært tusenvis i gatene flere
ganger, men man har unngått den slags voldsorgier som vi ser i London.

Det er et
grynende opprør på gang i flere land i Europa. Felles for dem er at de protesterer
mot nedskjæringer som rammer de svakeste hardest. I den grad det gis politiske
begrunnelse, handler det om samrøret av kapital og politikere i EU.
Kapitalmakten holder landene som får betalingsproblemer i et jerngrep som får
selv liberale Financial Times til å kalle det ”hensynsløst og vanskelig å
forsvare moralsk og økonomisk”. De sikter til kravene til Hellas. Folk nekter å
akseptere de nedskjæringen som rammer dem.

Nyliberalsimen

De siste
tiårene har nyliberalismen rådd grunnen og politikerne har overlatt stadig mer
styring til markedet. Det har fungert et stykke vei. Nå viser det seg at
«systemet» ikke klarer å løse de problemene det har bidratt til å skape.
Problemet er at kapitalen styrer etter kortsiktige egeninteresser når det er
det motsatte som trengs: langsiktige fellesinteresser.

Det
folkelige opprøret vil vokse seg sterkere etter hvert som virkningene av den
økonomiske krisen brer seg. Dette opprøret kan få makt gjennom de demokratiske
organer. Går det galt, oppgir de demokratiet og radikalisere i retning av
revolusjonære protestbevegelser.

Opprøret
i London kan slås ned- og det vil etter all sannsynlighet skje i løpet av noen
dager. Men det gryende sosiale opprøret kan ikke slås ned på samme måte.