Det får bli uavgjort mellom
staten og Oslo kommune med hensyn til ansvaret for hvorfor det tok en evighet å
stenge Grubbegata. Denne diskusjonen smaker for mye av etterpåklokskap,

Fornyingsminister Rigmor Aasrud
(Ap) sier til VG at hun er rystet over at Oslo kommune brukte fem år på å
stenge Grubbegata i Regjeringskvartalet for biltrafikk. Hun mener gata burde
vært stengt for biltrafikk i 2007-2008 dersom kommunen hadde gjort jobben sin.

Politidirektoratet ba i 2004 om at gaten ble stengt nettopp med henvisning til faren for at noen kunne plassere en bombe utenfor regjeringsbygningen. Alle var kjent med sikkerhetspolitiets syn.
Det kan godt dekket i mediene den gang.  Men å stenge ei gate er en omstendelig prosess
i det demokratiske Norge. «Høringskverna» har malt sakte men sikkert i flere
år. Planen var å stenge gaten i høst.

Aasrud sier hun ikke vil legge skylden på Oslo kommune for bombeeksplosjonen. Selvsagt vil hun ikke det.  Hennes uttalelse må ses på som et svar på uttalelser fra Oslo kommune om at staten burde ha grepet inn dersom det hastet med å få stengt Grubbegata. Kommunen mener dessuten at Statsbygg har somlet med å effektuere stengningen.

– I ettertid fremstår det som helt utrolig at bystyret krevde en stor bebyggelsesplan for å sette opp en enkel sperring i gaten. Dette vedtaket alene tok 25 måneder å gjennomføre, sier
Aasrud og legger til at hun er skuffet over å se hvordan flere Høyre-politikere
i Oslo har forsøkt å skyve ansvaret fra seg.

Toe sine
hender

Rigmor Aaserud har tydeligvis reagert på at Oslo kommune forsøker å toe sine hender. I
ettertid er det såre enkelt å se hva som burde vært gjort. Ut fra det vi nå
vet, bør staten og Oslo kommune dele på ansvaret for at det tok så lang tid å
stenge Grubbegata. Staten har makt til å kreve stengning med en gang, men det
gjorde det ikke i respekt for de demokratiske prosesser.

Hvis det er meningen at ingen ting skal endres med hensyn til demokrati og sikkerhet
etter 22.juli, er det ikke grunn for å gjøre endringer.  Hvis vi vil prioritere sikkerhet høyere, må
vi lage unntak i regelverket slik at regjeringen på anbefaling fra sikkerhetspolitiet
kan pålegge tiltak som ikke behandles i tråd med reguleringsplaner som driver
avgårde i sakte fart i de demokratiske beslutningsprosesser.
Vi trordet er riktig å spisse ansvaret for det som har med sikkerhet å gjøre. Dette
ansvaret bør regjeringen ta. Så får kommunens og dens borgere finne seg at det
blir fattet beslutninger uten normal behandlingsprosedyre.

Med hensyn til ansvar for at det tok så lag tid å få stengt Grubbegata, ligger det
an til uavgjort dersom dette skulle bli et stridsspørsmål. Det spørs om det er
egnet til det.

 

Det er
politihelikopteret som ikke var i beredskap som ligger an til å bli den mest
kinkige saken for justisminister Knut Storberget, i alle fall dersom det
stemmer at Stortinget har forutsatt at dette helikopteret skal være i døgnkontinuerlig
beredskap. Det rekker imidlertid ikke bevilgningene til, har politiets forklart.
Spørsmålet er om den politiske ledelse har visst det og akseptert det.

 

Sikkerhetskultur

 

Det
andre spørsmålet handler om sikkerhetskultur og om politiet har den kompetanse
som skal til for å takle terrorsituasjoner. Det tok lang tid før området rundt
Utøya ble klarert slik at ambulanser kunne kjøre fram og hente de sårede. Hvem
fattet beslutningene om sikkerhet? Og hvor befant de seg?

 

Før helgen forsøkte politiet å forklare så godt det lot seg
gjøre hvorfor det tok såpass med tid å komme til Utøya. De understreket gang på
gang at de handlet ut fra den informasjonen de hadde. De fryktet det kunne være
inntil fem terrorister på øya og handlet deretter. Det vi ikke fikk en
uttømmende forklaring på, var hvorfor det lokale politiet ikke dro dirkete til
øya. Istedenfor ventet de på terrorpolitiet enda politiet har i sin instruks at
når de får melding om skyting, skal de så raskt som mulig forsøke å gripe inn
selv om de setter seg selv i fare.

Men å forvente at et par politimenn skal sette avgårde i båt
i med fare for å bli utsatt for et kuleregn fra de de antok var flere
terrorister, er mer enn en kan forvente. Det er unaturlig for mennesker å gå
mot skuddalver. Det naturlige er å stikke av eller å søke dekning, skrev major
og sjef for stridsvognskradronen i Telemarkbataljonen, Terje Bruøygard, i en
kronikk i Aftenposten fredag. Uten kompetanse, mental trening og tilstrekkelig
med ammunisjon, makter en ikke det. Han vil ikke være med på å kritisere
politiet for de valg som ble foretatt.
Det får bli et tankekors at flere frivillige satte eget liv i fare ved å
hente opp livredde og skadede unge fra vannet.

Men kritikken mot politiet kan ikke fremsettes fra
etterpåklokskapens fyrtårn, men må skje på bakken i sanntid der kaos og
manglende informasjon rådet. Det er «system og ledelse» som bør være i fokus
framover, ikke enkeltavgjørelser som politiets fattet og som man i ettertid ser
kunne vært annerledes, men som der og da virket riktige.

Om det avdekkes svikt i «system og ledelse» som medfører et
politisk ansvar, er det umulig å si noe om nå.