En skulle tro det ville holde med Per Olaf Lundteigen. Men Sp har også skaffet seg en nestleder som kan tråkke på tær og som er det reneste fluepapiret når det gjelder å tiltrekke seg lett krakilske meningsmotstandere.
Tydelige politikere er så visst ikke en utdøende rase. I Senterpartiet har de i årevis vært velsignet med Per Olaf Lundteigen. Han kan sette saker på spissen, sette dagsorden og har en egen evne til å erte på seg meningsmotstandere. Slik blir det liv og røre av – og gjerne god velgeroppslutning. Velgere vil heller ha tydelig tale, klar beskjed framfor ull og halvkvedede viser.
Nå ser det ut til at olje- og energiminister Ola Borten Moe er i ferd med å innta rollen som Sps mest omstridte og regjeringens mest utskjelte. Denne uken har han frontkollidert med miljøbevegelsen. Bellonas fremste kommandosoldat, mannen med storslegge og et selvbilde som knapt er dimensjonert for norske forhold, Frederic Hauge, hevder han opptrer som en inkompetent løgner. Han forlanger at Borten Moe pakker seg ut av statsrådkontoret eller i det minste kommer krypende og ber om unnskyldning. Hvis ikke er det slutt på all kontakt med regjeringen for hans del. Som om det var en katastrofe.
Det utålelige Borten Moe har foretatt seg, er å si at det nå må være slutt på at miljøaktører har monopol på å definere virkeligheten på miljø– og klimaområdet. Han framholder at fossil energi kommer til å bli en viktig del av energimiksen i Norge, at det må bygges nye kraftlinjer og at vi ikke kan satse på fornybar energi dersom en lav strømpris gjør at det ikke blir lønnsomt.
Mer olje
De siste årene har det vært snakket mye om at oljealderen er på hell. For to uker siden ble det gjort et gigantisk funn Nordsjøen. Det fikk Borten Moe til å gjøre Winston Churchills ord til sine: «Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen». En ny optimisme har spredd seg i norsk olje- og gassindustri, klimakrisen til tross. De har en minister de regner med vil si «tut og kjør» selv om knapt noen aner hvordan vi skal klare å kutte egne klimautslipp slik EU krever og alle er enige om. Den tid den sorg. Det er oljen vil lever av.
Tidligere har Sp vært opptatt av å konkurrere med SV om å være blant de beste i klassen når det gjelder å bekjempe klimakrisen og ta miljøansvar. Da Sp-leder Åslaug Haga i sin tid ble olje- og energiminister, virket det nærmest som om det var en ny miljøvernminister vi hadde fått. Siden ble hun innhentet av den fossile virkeligheten. Fra Olje- og energidepartementet er det servert mange gode ord om mer satsing på fornybar energi. Det er blitt fint lite av det. Borten Moe har gitt forklaringen: Vi har billig energi, mye vannkraft og særdeles mye olje og gass. Det er vanskelig å få lønnsomhet i alternative energiprosjekter. Men viljen er der om mulighetene er det. Borten Moe kan vise til at regjeringen har gitt Statkraft flere milliarder for at de kan satse stort på fornybar energi i utlandet.
Ømme tær
Det er ikke snakk om et linjeskifte i energipolitikken. Borten Moe og Jens Stoltenberg mener omtrent det samme. I SV rister de derimot oppgitt på hodet over Borten Moe. Han må også tåle kritikk av sine egne for i overkant tydelige uttalelser og tråkking på ømme klimatær.
Problemet er at de rødgrønne er så uenige i klimapolitikken at mange i Ap ser seg best tjent med å opptre som kaniner i slike saker. De vimser rundt med ulne uttaleser og halvkvedede viser. Statsministeren selv er preget av denne «kaninstrategien». De landet da også på et kompromiss om Lofoten som kan tolkes på ørten ulike måter. Nå har de skaffet seg en olje- og energiminister som traver rundt som en frittalende elg som miljøbevegelsen har satt skuddpremie på.
Krigen mot Borten Moe vil miljøbevegelsen tape selv om de henter fram alt de har av kanoner og spretterter. Hvis miljøbevegelsen kjørere på storsleggelinjen til Hauge, ødelegger de for seg selv. De må satse på kunnskaper og engasjement for saken, ikke sikle etter statsrådsblod selv om det gir oppslag i mediene.
Kommentar i Vårt Land 2 sept