Den rene fornuft er kommet i miskreditt på tidens torg. Det gjelder å føle for tiden. Det er mer strevsomt, men lurere å bruke hodet når en skal stemme eller bestemme seg.

Innen god gammeldags vitenskap nytter det ikke for forskere å bedyre at ting må være slik eller slik fordi en føler det på seg eller at det samsvarer med ens institusjon. Alt som skjer innen akademia skal forankres i rasjonell tenkning. I teorien skal det i alle fall være slik. I praksis viste Harald Eia med sine «hjernevask»-programmer at emosjonelle stemninger i tiden, trender og politisk korrekthet påvirker de som snakker med forskerhatten på.

De som til daglig steller med store penger og viktige samfunnsspørsmål, vil at vi skal tro de handler ut fra det som er rasjonelt. Men det viser seg at når de skal bestemme seg, er de prisgitt følelsene og egne ubevisste forutsetninger i langt større grad enn de vil innrømme eller er klar over.

Finans- og børsfolk som forvalter millioner på børsen, leser analyser og regneark som reneste bekjennelsesskrifter. I virkeligheten opptrer de med nervøs mage og nervøse trekninger i tide og utide. Aldri har verden hatt så mange økonomer. Vi har så mye økonomisk kunnskap og teorier at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av alt. Likevel klarer ikke børs -og finansfolket å opptre i samsvar med den rasjonaliteten de dyrker.

Finansmarkedene styres ut fra to sterke følelser – frykt og grådighet. Markedet nører opp under folks irrasjonalitet. Det er følelsene som rår, mener  Richard H. Thaler som leder Center for Decision Research  ved Universitetet i Chicago. Han er spesialist innen feltet «adferdsøkonomi» som handler om å avdekke hvordan aktører ikke oppfører seg rasjonelt, men lar seg prege av følelser og stemninger. Alt for mange økonomer har satt seg fast i den vrangforestilling at det er hodet, ikke hjertet og magen vi bruker når det har med penger å gjøre.

Ledere er gjerne gode til å begrunne sine beslutninger med rasjonelle argumenter. I virkeligheten er det ofte følelser; hvem en liker, misliker, hva en har lyst til, hva en selv har fordel av, det som passer ens egne interesser best, som er drivkraften.

Politikk er et sammensurium av interessekonflikter, maktkamp, fornuft og følelser. Samfunnsvitere og politikere vil gjerne at vi skal tro at politikk er rasjonalitet satt i system. Descartes (1596-1650) hevdet at sanser og følelser var for upresise som beslutningsgrunnlag. Han søkte de logisk, selvinnlysende sannheter. Senere fikk vi opplysningstiden og fremveksten av den moderne vitenskap. Max Weber utviklet byråkratiet basert på objektive og rasjonelle kriterier. Carl Marx så sammenbruddet av det kapitalistiske system som en rasjonell nødvendighet.

Politikere er opptatt av å forankre sine argumenter i økonomisk og samfunnsvitenskapelig teori. I praksis spiller de på følelser så godt de kan. Alt fra å dele ut røde roser til å møte syke slik at folk skal se at de er følsomme og bryr seg.

Vi har lagt bak oss en valgkamp som har vært mindre preget en følelser enn vanlig, om vi da ser bort fra de emosjonelle ringvirkningene etter 22.juli. Det siste året har det imidlertid ikke manglet på saker der det emosjonelle nivået har steget over alle breddegrader. Først var det monstermastene i Hardanger. Regjeringen måte gjøre kuvending da de fikk hele den emosjonelle folkemeningen rett i fleisen. Rasjonaliteten seiret til slutt.

I Maria Amelie-saken kokte følelsene i flere uker. Jens Stoltenberg skulle tvinges i kne, men han  nektet å bøye seg for det han hevdet var en riktig, rettferdig og en rasjonell beslutning.

Men da Dagbladet kunne fortelle at Kong Harald var lei seg for at ikke han fikk dele ut krigskorset med sverd, måtte Stoltenberg gjøre full retrett. Hans rasjonelle argumenter falt døde til jorden da han fikk et helt folks sympati og følelse for en gammel konge mot seg.

Felles for disse sakene er at politiske kommentatorer går fra konseptene og bidrar så godt de kan til å skape et emosjonelt trykk. På Twitter og i kommentarfeltene i avisene flommer det over at spydigheter, latterliggjøring og sleivspark kjemisk fri for rasjonell bearbeiding.

Følelser er gull verd, men som styringsinstrument i samfunnsmessige spørsmål, er de høyst utilstrekkelige. Vi må anstrenge oss, søke kunnskap og reflektere over de verdier vi vil skal prege samfunnet. Når det er gjort og en fortsatt kjenner tvilen, kan noen ha nytte av de rasjonelle valgomatene. Det minste fornuften må få kunne kreve, er å få holde noen lunde orden på følelsen når en skal bestemme seg.