Ikke engang Trond Giske, struttende av handlekraft, kan hindre at norsk industri bygges ned i takt med at oljemilliardene renner i strie strømmer inn i statskassen

Da Trond Giske ble utnevnt til næringsminister høsten 2009, eksploderte han nærmest ut av startblokken på yndlingsdistansen «hundre meter handlekraft». Næringslivet jublet, dog litt betuttet over at det var en venstrevridd politiker de ble velsignet med. Men nå hadde fått næringslivet fått en minister fra politikkens øverste hylle.

Og Giske har levert – i overkant mener flere i den rødgrønne leiren. De opplever at næringsministeren har lyttet så mye på «pengefolket» at han har tatt hørbar skade på sin sosialistiske sjel.

Flå rike.

 SV-leder Kristin Halvorsen og milliardær Stein Erik Hagen falt begge av stolen, på hver sin side i henholdsvis sjokk og glede, da Giske på nyåret tok til orde for å skrote deler av formueskatten av hensyn til nyskaping og levedyktighet for norsk næringsliv.

LO-boss Roar Flåten fulgte opp den gang og gjentok forrige uke at det haster med å vurdere alternativer til dagens formueskatt. Også Liv Signe Navarsete hang seg på. Så det er snart bare SV som mener det er tryggest å synge på den gamle visa om at «de rikeste må flås».

Det skal ikke mye til før det blir endringer i statsbudsjetter for 2013 som «pengefolket» vil si er et skritt på veien og bedre enn ingen ting. 

En industriell trollmann er Trond Giske ikke blitt. Pengestrømmen av olje og gass er for sterk, og de internasjonale konjunkturene for elendige til at heller ikke denne høsten blir noe annet enn en industriell nedtur. Statsbudsjettet som er lagt fram, bidrar til å demme opp for de verste konsekvensene av den begynnende krisen i internasjonal økonomi. NHO er mer positive til budsjettet enn de pleier å være. De føler seg nok trygge på at om det blir krise, åpner Sigbjørn Johnsen pengesekken.

Betaler prisen.

Mange industribedrifter vil gå dukken når etterspørselen internasjonalt går ned og markedssvikt melder seg. Norske lønninger er dessuten så høye at produktene våre taper i priskonkurransen uansett. Siden finanskrisen i 2008 har Norge mistet 57 000 arbeidsplasser i private bedrifter. Vi utkonkurreres både av lavkostnadslandene i Asia og bedrifter i EU.

Mens Ap-Giske er blitt en reisende i industrielle bekymringer, står Sps olje- og energiminister Ola Borten Moe og gnir seg i hendene over de siste månedenes oljefunn i megaklassen, som kan forlenge oljealderen et par tiår. Om vi ikke lar oss plage for mye av klimakrisen og forutsetter at etterspørselen etter olje og gass bare vil øke, er det liten grunn til bekymring. Olje og gass gir oss så eventyrlige inntekter at det politiske flertallet mener det bare er å kjøre på. Vi betaler prisen med ytterligere nedbygging av tradisjonell industri.

Selger ut. De siste to ukene har solenergiskapet Rec blitt en illustrasjon på den industrielle elendighet. Fabrikkene i Norge kan bli stengt og 700 arbeidsplasser går tapt. Orkla, som er største eier, sier de vil selge både Rec og annen industrivirksomhet. Konsernets største eier, Stein Erik Hagen, har gitt opp drømmen om å bli en langsiktig industribygger. Han er og blir en kremmer med merkevarer innen pizza, potegull, vaskemidler og den slags.

Når så mange arbeidsplasser er truet, er LO-sjef Flåten programforpliktet til å rope høyt om at staten bør gå inn som eier og redningsmann. Han vet at Giske ikke kan svare annet enn nei. Saken er at de norske Rec-fabrikkene blir utkonkurrert av fabrikker i lavkostnadsland. Skattebetalernes penger kan ikke brukes til å subsidiere norske industriarbeidsplasser. Det hjelper ikke at den norske oljestaten hadde hatt inderlig godt av å pynte seg med litt solenergi.  

 Mest penger. Tradisjonsrike Borregård står også på Orklas salgsliste. Orkla vil selge kraftdelen for seg, fordi det vil gi mest penger i egen kasse. Ledelsen hører ikke på arbeiderne som protestere fordi dette bidrar til å skape usikkerheten om levedyktigheten for produksjonen.

Noen frykter kineserne vil melde seg som kjøpere av norsk industri. Om det er verre å bli eid av en kineser enn av Stein Erik Hagen, er jammen ikke godt å si.