Kampen om arbeidstiden

Det blir oppstyr når LO på egen hånd slakter ei hellig ku, Hanne Bjurstrøm klapper begeistret i hendene, Anders Folkestad er sint som en okse og Sykepleierforbundet lurer på om det nytter lenger å stå som strutsen med hodet i sanden.

Opparbeidede rettigheter har status som hellige kyr i arbeidstakerorganisasjonene. I forrige uke overrasket imidlertid Gerd Kristiansen og Jan Davidsen i  LO med å si at de er villig til å forhandle om at ansatte i helsesektoren skal jobbe noen få helger mer per år enn hver tredje helg. Lisbeth Normann i Sykepleierforbundet og Anders Folkestad i Unio, som sykepleierne hører inn under, trodde knapt det de hørte. De har vært krystallklare på at bemanningskrisen i helsesektoren må løses med økt bemanning, ikke ved at de ansatte tvinges til å jobbe på tidspunkter de vil ha fri. Glem det. 6 av 10 kommuner sier de må stramme inn neste år. De har ikke ei krone mer til økt bemanning på eksisterende avdelinger.

LO har innsett at litt mer helgearbeid er den eneste måten de kan løse problemet med ufrivillig deltid på. Om det skal være frivillig å jobbe mer i helger eller om alle skal inn i samme turnus, finner de nok ut av. Og det er selvsagt ikke snakk om å gi fra seg et opparbeidet gode uten en skikkelig kompensasjon.  

God betaling

I Trondheim kommune er vikarkaoset så stort og det skjer så mange brudd på arbeidstidbestemmelsene, at partene er blitt enige om å gjøre unntak på reglene. Den som tar en ekstra helgevakt av verste sort kan få 2000 kroner ekstra. De åpner endatil for en dobbelvakt på  16 timer i strekk med 8 timer overtid. Nå snakkes det ikke om at det er for belastende for de ansatte. For betalingen er god. 

Det vil nok koste kommunene og sykehusene flesk å få redusere deltidsbruken via forhandlingsveien. Om de borgerlige får makten, vil de myke opp arbeidstidbestemmelsene og la private med andre tariffavtaler enn i det offentlige slippe til i omsorgssektoren. De tror det blir billigere.

Etter utspillet fra LO, dristet arbeidsminister Hanne  Bjurstrøm seg frampå med å mene at mer helgearbeid var av det gode. Hadde hun på egen hånd sagt det, ville LO umiddelbart kakket henne i hodet og latt alle forstå at i den rødgrønne leir er det LO som sitter ved rattet i slike saker.

Da Bjurstrøm i juni la fram sine planer for at mer skulle bli slik LO ønsker når det gjelder deltid og arbeidstid, handlet det stort sett om skjerpet tilsyn, flere rapporter og mer bevisstgjøring. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har også bedt om at sektoren redusere deltidsbruken med 20 prosent. Så den gode vilje er absolutt til stede.

Å ønske det, å si det, men å gjøre det er noe helt annet. Det er som med bruddene på arbeidstidbestemmelsen i offentlig sektor. Alle vil ha slutt på det, men det ligger an til over 100 000 brudd samlet sett i år.

Nå har LO sett seg lei på pratet og vil i alle fall gjøre noe med den voldsomme deltidsbruken. Sykepleierforbundet har ennå ikke bestemt seg for om de fortsatt vil stå med hodet i sanden.

I bekymringens tegn

I forrige uke avholdt LOs sterkeste forbund, Fellesforbundet, sitt landsmøte i bekymringenes tegn. De frykter for industrien framtid og EUs vikarbyrådirektiv som de mener truer opparbeidede faglige rettigheter. Det hjalp ikke at Jens Stoltenberg forsøkte å roe gemyttene. Landsmøtet forlanger at regjeringen bruker vetoretten mot vikarbyrådirektivet.

Det kommer aldri til å skje. Jens Stoltenberg kommer til å valse over Sp og SV for å få det vedtatt. Det blir en reprise på det omstridte tjenestedirektivet. Aps landsmøte sa nei til postdirektivet i vår, fordi Ap- ledelsen hadde sovet i timen. Regjeringens fremste flokeløser, Jonas Gahr Støre, godsnakker for tiden med EU om hvordan en skal løse problemet som har oppstått med at demokratiet i Norge har sagt nei til noe både regjeringen og EU er enige om at de burde ha sagt ja til. I EU gjør det nærmest null inntrykk når arbeidstakere i paradiset Norge forsøker å snike seg unna og late som om vi er et «utenforland» på et område der EØS-avtalen vitterlig sier vi skal være et «innenforland»

Kommentar i Vårt Land 17 okt