Den homofilistøyen som Carissimi-prestene lager, er til å leve med. Etter hvert som spenningen i kirken øker på, er det ikke til å unngå at biskoper må plages med en del prester som ikke på vilkår vil innordne seg.

Biskopene har endelig bestemt seg. Det er ikke snakk om å opprette en ekstra tilsynsmann for de såkalte Carissimi prestene som nekter å innordne seg biskoper som aksepterer homofilt samliv. De får forholde seg til biskopen i det bispedømme de er ansatt. Basta.

Det er 152 prester med i nettverket som hevder at homofilisaken er så alvorlig at kirken de facto er splittet. Ikke alle står åpent fram. De løper altså ikke i flokk rundt på kjetterjakt. Strategien er å legge ansvaret på biskopene. Nå må de velge å forholde seg til biskoper de mener er vranglærere eller ta av seg prestekjolen. Hvis de bare mener en biskop lærer vrangt, går det greit. Det er hvis de begynner å lage praksis av sitt syn, det tukler seg til.

De fleste prestene klarer seg godt uten et nært forhold til en biskop. De finner alltid noen å rådføre seg med om det trengs. Slik sett betyr det ikke all verdens om de frasier seg tilsynet fra sin biskop hvis de i det daglige ikke lager trøbbel.

Tilspisset

Det har spisset seg til i Stavanger der biskop Erling Pettersen har 18 Carissmimi-prester å holde styr på. Pettersen er drømmebiskop for politikerne som har gitt oss en ekteskapslov der det ikke spørres etter mann eller kvinne. Pettersen vil tilpasse seg. Carissimi-prestene har svart med å skygge unna ham.

Problemet oppstår når biskopen kommer på visitas. Da vil en sann Carisssimiprest være hjemme eller kanskje ta seg en joggetur. Dette har provosert Erling Pettersen, forståelig nok. Men han har neppe noe annet valg enn å bite det i seg. At en prest holder seg borte når biskopen inviterer til gudstjeneste, er et for tynt grunnlag å reise en avskjedssak på.

Einar Gelius trakk seg som sokneprest i Vålerangenga da biskop Ole Chr Kvarme la fram en meterlang liste som viste at han gang på gang hadde fått påpakning fra sin arbeidsgiver. Det var gode nok grunner for en saklig oppsigelse. Derfor sa heller Gelius ja takk til en solid fallskjerm og flyttet til Sørlandet.

Børre Knudsen ble i 1983 dømt fra sitt embete i Balsfjord, ikke fordi han hadde sagt noe biskopen ikke tålte å høre. Når embetsmann legge ned den statlige delen av sitt embete og ikke åpner posten fra staten, er det over og ut. Systemet aksepterer ikke den slags markeringer.

Misbruk av prestekjole

Ludvig Nessa led samme skjebne 12 år seinere. Han frasa seg embetseden, brøt en rekke av kirkens ordninger og aksjonerte mot abortloven på en måte som ble regnet som utilbørlig.  Det var ikke meningene, men ordningsbrudden som felte ham. Blant disse var misbruk av prestekjolen.

Da Sigurd Osberg ble biskop i Tunsberg, gjorde prosten i Larvik, Asle Dingstad, det klart at han ikke ville stå under tilsyn av Osberg på grunn av hans liberale syn på homofili. Han ville ha støtte fra Lærenemda for at han kunne unndra seg biskopen tilsyn. Det fikk han ikke. Han kvittete med å si fra seg embetet som prost og konverterte til den nordisk-katolske kirke.

Flere har oppfordret Carissimisprestene til å slutte som prester i Den norske kirke. To har alt gjort det. Flere kommer det til å bli etter hvert som de erfarer at det er tungt å være avviker i et system. Det blir ikke vedtatt noe yrkesforbud mot dem, men i praksis vil de ha vanskeligere enn andre med å få seg en ny prestestilling. Organisasjoner fungerer slik at det koster å mene offentlig at sjefen er på ville veier og bør finne seg noe annet å gjøre.

Hvis Carissimiprestene gjør en god jobb i menighetene og lar være å markerer sitt syn på en måte som skaper konflikter, kan de få bli så lenge de ønsker og orker. Biskopene må leve med at de lager en del krøll. Den norske kirke kan også leve med at de mister 150 prester, men det vil være et tap som smerter. For med 150 prester vil det etter hvert følge noen tusener aktive medlemmer.

Kommentar i Vårt Land 26.okt